Astrofysikerens mandagsnotater

Jeg så det komme. Jeg visste det. Jeg fikk nyhetsbrevet fra promoavdelingen i NASA på epost tidlig i dag, jeg hadde sagt: Ikke publisér dette bildet, det blir misbrukt, dette kan vi ikke stå inne for, det skaper bare misforståelser, men likevel: Jeg visste at bildet ville gå verden rundt, som noe vakkert, som tidtrøyte, som et klikk blant alle andre klikk. Men de gjorde det, likevel. De sa: «Vi må vise at vi faktisk bedriver en seriøs forskning her. My god, det er vakkert. My god.»

Som matematiker gjør jeg mitt beste. Jeg har dedikert mitt liv til gradsligningene, til rasjonalitetens bestandighet, og til det fattbare. Jeg har sittet i radiodebatter med de rabiate, de som spør: Hvordan kan dere vite dette? Jeg svarer alltid rasjonelt, jeg resiterer al-Khwârismî, det stanser enhver videre diskusjon, matematikk skal være fattbart. Mitt liv er definert ut fra dette ene: Det fattbare. Jeg kan ikke forlate en diskusjon uten at det fattbare er uttalt.

Eskimotåken. En døende stjerne. Foto: NASA

Bildet som ble delt verden rundt i dag: Eskimotåken. En sols endelige krampetrekninger, uendelig vakre ringer av farger, tre tusen lysår borte, langt borte fra vår virkelighet. Det vakre bildet fra NASAs promoavdeling forbløffer, men bedrar: Det er vårt eget solsystems død vi stirrer inn i, det er slik det kommer til å gå med vår egen sol, og tiden skal i følge våre egne – mine egne – beregninger falle lang fram mot den tiden: det er fem milliarder år til det ikke en gang er skygger og støv tilbake. Det er ugjenkallelig. Ikke en gang skygger og støv. Men vi har lovet: Det er fem milliarder år fram mot den tiden.

Bildet er så tilsynelatende usigelig vakkert: Milliarder på milliarder av tonn av støv som brer seg utover i sirkler, alle mulige farger det er mulig å forestille seg, beroligende toner i gult og oransje, men dette er dødens farge, med størrelser det ikke er mulig å forestille seg i levende live. Bildet deles og re-deles, fra tabloidenes forsider, som om det skulle vært noe dagligdags, men sannheten er at dette ikke er dagligdags, det er tvert om døden vi stirrer inn i, ikke i hvitøyet, men i et inferno av rå kraft: Slik går det. Slik går det, når vi nå en gang var så utvalgt å få se livet.

Jeg vet at i bildets ytterkant befinner det seg lidelse som skal vare i tusenvis av år. Det begynner som en langsom nedsmelting av polene. Det tiltar som en uttørking av de store steppene. Det eskalerer, noen hundre år senere, som verdenskriger som handler om dråper av vann og om hvem som kom først. Det øker i styrke som en bønn om nåde, i bildets ytterkant befinner det seg sivilisasjoner som ikke før fem tusen år, kanskje mer, kanskje betydelig mindre tid til rådighet, forstår hva som skjer, før det til sist ender i den uavvendelige forferdelse. I samme øyeblikk bildet er tatt, er det for sent. Som vitenskapsmann vet jeg ingenting om bakgrunnen for dette, jeg kan ikke stå inne for det. Som astrofysiker og matematiker vemmes jeg av synet, jeg sitter i mitt loftsroms gulvtrekk denne mandagen, det trekker kaldt opp langs leggene, jeg vet at det godt kan være at vi har regnet feil. Hva vet vel jeg om solens hydrogenbeholdning? Hva vet jeg om massetemperatur, om de omskiftelige tyngdelovene som godt kan være annerledes enn de jeg har i mine beregninger? Hva ventet de seg, de som ber oss om å forutsi tidens lengde? Vet de hvilket ansvar de har pålagt oss?

ill

Jeg ser på bildet nok en gang. Jeg har forsøkt å tro, det skal sies. I det siste har jeg grepet til apokalypsen, og dens forlengelse. Det er uhyrlig, nær sagt skammelig: Jeg ønsker jeg kunne tro. Men nok en gang: Vi – jeg – har ingenting å sammenlikne med. Vi har sagt fem milliarder år. Men jeg vet ikke. Det er et tall vi har tenkt på. Det kan godt være over i morgen. Jeg sitter med femtegradsligningene, men jeg vet ikke om jeg har regnet rett. Jeg vet ikke. Universet har forbløffet meg før, og jeg har ingen å fortelle det til.

Forskningsstasjonen Sierra Vista, Arizona,
mandag den 15. juli 2013,
B.G.

2 tanker om “Astrofysikerens mandagsnotater

  1. «Vi har sagt fem milliarder år. Men jeg vet ikke. Det er et tall vi har tenkt på. Det kan godt være over i morgen…» -Først disse store tallene som jeg ikke er på fornavn med, så kjenner jeg lukten av forferdelsen du ymter om i små brutale setninger, og så etter å ha skyvd alvoret fra meg, trukket til meg avstanden, så oppsummerer du det i all sannhet med at det kan være over i morgen. Det er ikke en vanlig blogg du bedriver… 17 åringen min spør meg hva er meningen med livet, litt sånn på gøy, og jeg svarer: å spise mest mulig iskrem. Når alvoret blir for bissar, er det muligens like greit å spise en iskrem. Selv har jeg tro. I sånn der sennepsfrø-størrelse. Den funker. Av og til prøver jeg meg på min intellektuelle tro, tanketro, hodetro, -den kan med rett innputt bli så stor som en elefant, men når det røyner, hjelper den ikke det fnugg. Jeg holder meg til sennepsfrøet, og lurer på hvorfor det virker som at vi mennesker tror vi skal leve evig på jorden. Og så blir vi bare 80 ca… de fleste av oss. Mange ikke det en gang. Hvorfor skremmes vi av det som ligger 5 milliarder år frem i tid – pluss, minus en milliard… Vi kan muligens påvirke det som skjer om 500 år… men neppe det som skjer om 5 millioner år, langt mindre 5 milliarder. -Herren er min hyrde, jeg fatter ingeting.

Legg igjen en kommentar til Gislaug Lillebø Avbryt svar