Nullpunkt

Det er en dyster markeringsdag i dag, glemt av de fleste. Men den er her. Jeg kommer tilbake til det.

Den 24. oktober 1990 litt over klokken 16 ble jeg bedt om å komme på jobb, redaksjonen trengte forsterkninger. Jordskjelvstasjonene på norsk side hadde registrert et utslag på 5,7 på Richters skala et sted ute i havet på sovjetisk side. Myndighetene hadde en anelse av hva det kunne være. Bellona hadde ligget med båt utenfor Novaja Semlja ikke mange sjømil fra Vardø og hadde i flere dager før registrert økt aktivitet på den lille øygruppen. Nå hadde det skjedd. Sovjetunionen hadde prøvesprengt en atombombe rett utenfor stuedøren.

Da jeg kom på jobb var det nok å gjøre, det var mange som skulle ringes, mange kommentarer skulle hentes inn. Men det vi alle lurte på, var om det hadde gått bra. Ikke lenge etterpå kom den offisielle bekreftelsen fra Kreml: Sovjetunionen hadde utført en vellykket prøvesprengning på Novaja Semlja, under jorden. I havet utenfor var et av verdens rikeste fiskefelter, en sårbar balanse av plankton og is, havstrømmer og villvær. Og vi, naboene. Vi ringte Strålevernet, som var satt i alarmberedskap, men målingene viste ingen utslag.

Rent teknisk hadde prøvesprengningen foregått i enorme hulrom under en av øygruppens overflater. Sovjeterne hadde prøvesprengt i flere tiår, men de overjordiske sprengningene hadde de sluttet med. Nå hadde de gått under jorden, gravd ut digre ganger i det urgamle fjellet, og dypt der nede detonerte de bomben. Eksperter sa at fjellet der inne blir så varmt at det smelter til glass innvendig. Bomben forsegler seg selv. Men ekspertene sa også noe annet: Novaja Semlja var så gjennomrystet av alle sprengningene opp gjennom årene at grunnfjellet var oppsprukket og porøst som sandstein. Det kunne når som helst gått galt, og det var et under at det ikke allerede hadde gjort det. De tidligere overjordiske sprengningene var på sin side spektakulære, og synlige fra norsk side: Fortsatt lever det folk som godt kan huske lysglimtene, soppskyen og ristingen langt ute i havet: Den aller største av dem, med kallenavnet Tsar-bomben, ble fyrt av over jorden på Novaja Semlja i 1961, og i det gode høstværet var eksplosjonen synlig i store deler av nordområdene fra kyst til kyst ute i havet. Asken etter eksplosjonen la seg over fiskebåter og fuglefjell.

I følge FN var det 23 574 kjente kjernefysiske våpen i verden i 2009. Ikke-spredningsavtalen innebærer at bare land som hadde gjennomført en atomvåpentest før 1. januar 1967 har formelt lov til å ha atomvåpen. De som planlegger å utrydde verden, må med andre ord ha papirene i orden. Fattige land som ikke hadde stablet på bena en prøvesprengning den gangen, har med andre ord ikke rett til å skaffe seg atomvåpen, har verdenssamfunnet bestemt, for de øvrige er det helt greit. Fattige land som ønsker å være med i dansen, som Nord-Korea, som sier de vil forsvare seg, kan vente seg represalier dersom det viser seg at de har det. Og rike land som selger atomvåpen likeså.

Testen på Novaja Semlja den 24. oktober 1990 ble den aller siste. Langtidsvirkningene av det som skjedde gjennom hele etterkrigstiden har man imidlertid ingen full oversikt over: Det er visse medisinske teorier om at vi som vokste opp nær feltene, kan komme til å utvikle kreft i skjoldbruskkjertelen, at dette er noe som vokser inne i oss nå, som har gjort det i mangfoldige år, men ingenting er bevist.

Det er en dyster markeringsdag i dag, glemt av de fleste. Men den er her. På denne dagen, den 16. juli i 1945, ble verdens første masseødeleggelsesvåpen testet av amerikanerne. Det skjedde i ørkenen i New Mexico, og som det het på det absurde fagspråket: Testen var vellykket. Den var så vellykket at vi alle vet hva som skjedde noen uker senere. Robert Oppenheimer sa imidlertid etterpå, da han skulle gjenfortelle hva som skjedde den 16. juli 1945: Nå har jeg blitt døden.

2 tanker om “Nullpunkt

  1. Alvorlig og tankefull avslutning på dagen i dag. Kombinasjonen av tekst, bilder og lyd gjør at alvoret raskt fortrenger flyktige øyeblikkstanker, og slår rot i bevisstheten.
    Bibelverset sender frysninger langs ryggmargen. Tro eller ikke tro.
    En markeringsdag som plutselig fikk sin markering.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *