Notat om mestring

Det er frisk bris ti meter per sekund nordvest om Langøyene. Skipperen ber meg gjøre klar til å slå seil nok en gang, vi skal skifte kurs. Jeg har akkurat lært kunsten, jeg vet nå hva det betyr å slå seil: Jeg holder i tauene til storseilet og forseilet, skipperen bak meg styrer på tvers av brisen, på klarsignal skal jeg slå over, klarsignal kommer, jeg løsner, og naturkreftene tar over, men jeg må følge med, bommen med storseilet svinger i høy fart fem centimeter foran nesen min mens jeg strammer, seilene skifter side, fyller seg bulende med skiftende opp mot frisk bris, den tjuesju fot store båten skyter fart, er det seks knop, kanskje opp mot sju? Ny kurs satt! Ny kurs satt! Og det er jeg som har gjort det! Skipperen flirer. Et drefs av lunkent sjøvann sprøyter fra babord side opp mot ansiktet mitt som brenner av flere timer i ettermiddagssol, det er en syk sak å måle krefter med fjorden, om det så enn bare er i frisk bris ti meter per sekund i siviliserte, eleverte farvann der Oslos skyline skinner rett forut og en skipper hilser fra et rorhus og skal inn til de trygge bryggene ved Frognerstranda og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det. Jeg kan absolutt ikke fatte at jeg ikke har gjort dette før. Jeg har erfaring fra motorbåt med ni hester fra før på vakre og farlig forføreriske Varangerfjorden, men dette! Dette er berusende!

Hvordan sjøfolk greier dette i sterk kuling over Biscaya er meg en gåte. Hvordan sjøulker gjorde dette i opprørt hav sør om Kapp Det Gode Håp på 1700-tallet greier jeg ikke å begripe. Men de stod der, slik som jeg, med nakne føtter mot skipsdekket og tamp i hendene som de strammet, riktignok i noe større format, med tonnevis av treverk og tunge seil som skulle opp og ned og skifte side, livet om å gjøre, en krydderlast fastsurret med hamp på vei fra Tranquebar til Liverpool, en kontrakt å holde, en agent som ventet i havn, men ett vet jeg: De må ha følt det samme som jeg gjorde, disse førstereisguttene som stavret seg mastelangs: Den berusende følelsen av mestring av vær og vind når skuta skifter kurs, og lyden, lyden: Bare lyden av sjøen mot skutesida, og vinden i ørene, skipperens korte beskjeder, og kursen som settes klar av klipper og skjær der den frådende havstrømmen og stormen eksploderer i kaskader av sjøvann som skyter hvitt tjue meter til værs. Ikke dit, ikke dit, hardt styrbord! Vi, på vår side, denne sommerdagen i Oslo, vek riktignok for Nesoddbåten som var på vei i skarp rute til Aker Brygge samt styrte unna et sjømerke nord om Langøyene som markerte grunne, men det føltes nok for meg. Evig nok.

Jeg kan ikke dokumentere mine første erfaringer med seiling. Det finnes ikke et eneste bilde som kan bevise det, ikke en eneste impulsiv Instagram-post eller en eksaltert tweet finnes det. Telefonen lå avslått under dekk. Jeg ber dere stole på at jeg likevel snakker sant. Å leve i samspill med naturkreftene er noe jeg vil anbefale til alle som sitter og venter på sjansen. Jeg var der, og det smaker fortsatt salt av fingrene mine.

1 tanke om “Notat om mestring

  1. Min far var veldig glad i å seile, og kjøpte en liten A-jolle vi barna kunne leke med på det lille vannet vi hadde hytte ved. Det var mange timers glede og mye stolthet i å klare å få den lille båten til å oppføre seg slik vi ville, og følelsen da vinden tok tak i seilet og jolla dro framover i en (for oss) forrykende fart var fantastisk. Jeg håper at jeg får være med og seile en større båt en dag.

    Takk for at du delte, det var flott å lese!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *