Det var da lukten av svidd svovel kom drivende som en grå sky fra Akersgata og ned Karl Johan, jeg så den, jeg luktet den. Glassbitene som hang som uforløste giljotiner nedover gaten, til lyden av talløse brannalarmer og tyverialarmer gjennom sentrum. Jeg hadde kommet så langt som til Egertorget, folk veltet ut fra Akersgata, fra Stortorvet, folk sa samstemte, – de så meg i øynene, jeg har aldri noensinne sett folk se meg i øynene slik, jeg har aldri noensinne hørt noen si det slik, – så insisterende:
– Ikke gå dit. Ikke gå dit. Ikke gå dit.
Og det var ikke over.
Til minne om Tina Iversen Sukuvara, som ble født samme uke som sønnen min, og som lå og sov i nabostua på Kirkenes sykehus for snart tjueen år siden.
Det var fredag og endelig helg. Sola skinte og alt var fint.
Meldingene som kom på radio fikk meg til å slå den av. Først og fremst fordi jeg ønsket å skåne en seksåring for dette.
Senere satt man på facebook og fulgte med og fikk oppdateringer om hva som egentlig skjedde på Utøya, lenge før TV og aviser publiserte det.
Det var ikke over, du har rett. Tidlig mandag morgen passerte jeg y-blokka. Sorte biler og hvite skjorter og uniformer. Blomster. Noen var i ferd med å forberede minnemarkering.
Vi berører sjelden temaet. Det bare e r.