Det sitter en fyr der nede

Nedenfor stuevinduet mitt, på benken, sitter en fyr med rullator. Seksti, femogseksti? Han sitter der hver dag jeg kommer hjem fra jobb klokken 1230, han sitter på benken ved siden av bysten av Albert Nordengen, tykke briller, han rigger seg til med batteriradio av åttitallstypen, han sitter bare der, hører på radio. Spiser et rundstykke, håret tilbakestrøket, enten vannkjemmet eller med Brylcreeme. Jeg gjenkjenner kolleger som strømmer ut fra radioen, jeg hører en kvinnelig kollega i en annen kanal enn min legge stemmen ned, jeg vet hva hun gjør, jeg gjør det selv, mikrofonen gjør jobben, det er ikke nødvendig å rope, mikrofonen og kompresjonen gjør jobben, stemmen hennes treffer murveggen tvers over, blir kastet tilbake som et fløyelskledt teppe som blafrer i frisk bris, han tenner en røyk, hører nøye etter, drar fram en smørkniv og deler enda et rundstykke i to, kvinnestemmen i radioen går så langt ned som en kvinnestemme kan, det blir uanstendig, hun forteller om utviklingen i Syria, han nikker, lener seg tilbake, legger skiver av trønderfår på den ene halvdelen rundstykke, jordbærsyltetøy på den andre. Brylcreemen glinser, det har ikke vært regn på tre uker.

Mange vet ikke at man fortsatt får kjøpt Brylcreem. Jeg måtte kjøpe det, bare for nysgjerrighetens skyld, tuben stod inneklemt mellom tannkrem og menigfolks sjampo. Jeg sprang hjem på lette føtter, jeg liker retro, gledet meg. Etter dusjen: Stod der, med t-skjorte, opprømt, trykket ut noen centimeter, gned det inn i håret, den fete kremen la seg som et lokk over håret, Brylcreem lukter noe femtitallskjemisk, noe udefinerbart, frisk klesvask – jeg vet ikke hvorfor jeg får den assosiasjonen. Håret mitt ble fett, kunne legges enhver vei, det glinset. Jeg fant ut at det ikke passet meg, derfor vasket jeg kremen ut etter noen minutter, lettere sagt enn gjort: Jeg måtte bruke tre doser sjampo for å få fettet ut av håret, hendene virket impregnert av tungt, mettet fett. Femtitallet klebet seg fast og ville bli der så lenge som mulig, det var kanskje slik femtitallet var? Vanskelig å bli kvitt?

Han sitter der nede nå. Han hører på radio, de gamle FM-signalene som forsvinner om kort tid. Vi har bestemt det. Radiosignalene skal bli strømlinjeformede, heldigitale, og den som ikke skaffer seg ny radio innen da: Vi, stemmene i analog radio, forstummer. Det blir bare hvit støy tilbake. Vi, stemmene i radio, forlater frekvensen, vi blir nuller og enere, tolket av elektronikken i radioapparatet, vi skal streames og vi skal være nedlastbare. Stemmene våre skal bli klarere, uten skurr, uten hvit støy. Også hun, som legger stemmen stønnende ned. Femtitallet er for alltid over. Men Albert Nordengen, 1923 – 2004, kommer fortsatt til å stå der, stirrende forover, og det er fremdeles Brylcreem å få kjøpt.

Deretter kom regnet. For første gang på lenge, kanskje siden femtitallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *