Mongo

Lørdag.
Oppskriften står på side femtifire. Hun vet det fra før, fra året før, og året før der. Hun blar seg fram til den flekkete delen med overskriften “Desserter”, og der er den. Alle ingrediensene står klare på kjøkkenbordet. Eggene, kakaoen, smøret, hvetemelet, bakepulveret, sukkeret. Posen med Nonstop og melispakken. Førti kakelys. Det regner ute nå. Noen som kanskje skal komme må nok ta på seg støvler i dag, tenker hun.

Sitter skjørtet for trangt? Hun kjenner på hoftene og bestemmer seg for nei, ikke trangere enn det burde, ikke trangere enn i prøverommet. Det står en Cointreau i vitrineskapet. Men den er bare til spesielle anledninger.

Det drar en ubestemt, uadressert sorg gjennom henne mens hun sikter melet ned i bollen. Var hun ikke femten år den gangen?

Mongo. Jo, det var det. Mongo. Ordet kom i gymtimen, hun hadde mistet brillene på gulvet da hun skulle dukke for en kanonball. Ballen traff i magen, akkurat slik som brillene traff gulvet, akkurat slik som ordet traff et sted hun ikke visste helt hvor var. Jenta som hadde hvisket ordet så ikke på henne, kunne ikke tas for noe, ingen andre hørte det, ingen andre enn henne, og venninnene. Det var et flir et sted. Men alt skjedde diskret, læreren måtte ikke høre det. Mongo. Du er mongo. Se deg for, da. Mongo.

Nei. Ikke tenk på det. Melet ned i bollen. Sånn. Hvis det kommer noen, må de ta på seg støvler. Det regner over snarveiene, ned bekkene som svulmer og går over breddene ned jordene.

Hun har fått en presang. Den ligger på kjøkkenbenken, uåpnet, sirlig innbundet i silkepapir, båndet er juleaktig. Fra gjengen på jobben, står det. De er snille på jobben. De bryr seg ikke om at hun jobber litt saktere enn alle andre. De bryr seg ikke om at hun ikke ser så godt. De bryr seg ikke om at hun av og til gråter for ingenting. De bryr seg ikke. Sjokoladekake er fetende. Det er snart bikinisesong, for det står i Allers. Men hun venter med presangen. For kanskje kommer det noen, og hun gleder seg til å si se hva jeg har fått av gjengen på jobben.

Ett hundre og åtti grader. Trettifem minutter. Selv om hun kan oppskriften utenat må hun stryke over papiret, side femtifire får enda en flekk. Det mørkner utenfor vinduet. Hun liker mørke kvelder. I mørke kvelder er det ingen som kan stirre, ingen ser at hun egentlig er mongo. Hun kan være hvem som helst. Kanskje bør hun tenne utelykten, som hun kjøpte på Clas Ohlson. Den er så fin. Den lyser straks kvelden faller. Og kjøpt med omtanke: Noen som kanskje skal komme må ikke snuble i trappen.

Kaken blir akkurat slik hun har tenkt. Litt brent i kanten, myk i bunnen. Nå er det bare en time igjen, da kan kaken pyntes, og noen som kanskje skal komme kan bare komme. Hun har ikke briller mer nå, ikke de store og tykke og idiotiske brillene. Linser. Hun lurer på hvem som oppfant linsene. Kanskje var det en som syntes at man så ekstra mongo ut med tykke briller og ville gjøre noe med det. Ja, det ser kanskje litt rart ut med førti lys. Det var ingen som kom i fjor. Og ikke året før der. Men så var det jo heller ingen grunn til det. Men i år? Det er en grunn til det i år.

Det er en melodi på radioen. Hva heter den, den, den melodien? Den som går sånn if you were a sailboat I would sail you to the shore. Hun må huske å laste den ned. Hun rører ut melis i vann og setter nonstopen på. En rød. En svart. En gul. En rød. En svart. En gul. Ikke gråte nå. Det er teit. Det er så mongo. Linsene kan falle av. Det er mørkt ute nå. Mørkt som den dagen hun gikk fra gymmen.

Pipet fra mobilen får henne til å miste Nonstop-posen i gulvet. “Er du hjemme, har du kake?” står det i hvite bokstaver på gul bunn. Hun står en stund og svaier. You took a chance on loving me, I took a chance on loving you. Og hun svarer «ja, jeg er hjemme.»

Det tar noen minutter. Hun tror ikke at det svarer. Hun hadde tenkt å spørre «kommer du«, men det er så teit.
Det ringer på døren. Det er kanskje en spesiell anledning.

4 tanker om “Mongo

  1. «Det er så lett å glemme:
    når siste båt skal gå,
    må alle passasjerer
    la all bagasje stå.»
    (eitt av versa til Våre små søsken av Inger Hagrup)

    Å feire jubileum er ein milepel for oss alle. 40 år, Gratuler !
    mvh Marie

    .

Legg igjen en kommentar