Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken

En sommerføljetong, første del.

Det hele begynte med at jeg fikk en epost fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Eposten hadde ved en inkurie havnet i søppelposten sammen med ulike typer tilbud til meg om å bli handelsreisende i Viagra. Og der andre søppelposter kom fra Sneaking Pussy, Smoking Cock, Don 88, Kjell Magny Bondewiç og lignende tullenavn, hadde FNs generalsekretær sitt eget navn i avsenderfeltet. Betryggende.

Jeg åpnet eposten, og det første som lyste mot meg var en advarsel med hvite bokstaver mot rød bunn: «Vær forsiktig med denne eposten. Lignende eposter er blitt brukt til å stjele folks personopplysninger.» Men hvem skal man stole på i verden hvis man ikke kan stole på FNs generalsekretær? Ban Ki-moon sender ikke eposter til hvemsomhelst, det vet selv jeg.

I brevet til meg fortalte Ban Ki-moon at i en bortgjemt safe i Verdensbanken befant det seg 750 000 dollar. Dette var penger som opprinnelig var avsatt av FN til en regnværsdag, og nå hadde denne regnværsdagen kommet. Han skrev til meg i ytterste konfidensialitet, og han trengte min hjelp: Han hadde ikke koden. Så, om jeg kunne tenke meg å bidra til å få åpnet dette pengeskapet, ville det gå både meg og ham godt. Han inviterte meg med dette til Verdensbankens hovedkvarter i Washington, der jeg skulle få nærmere instrukser. Jeg trykket naturligvis «svar» øyeblikkelig.

Det gikk vel en time, det gikk vel to. Jeg tenkte etterhvert at Ban Ki-moon er en opptatt mann, så han har sikkert ikke hatt tid. Men plutselig kom det svar. «Ring meg straks», stod det i eposten fra FNs generalsekretær. Jeg slo nummeret som han hadde oppgitt, og etter fem ring svarte det.
– Hallo? sa en rusten stemme.
– Hallo? svarte jeg.
– Det er Jakob?
– Det er Jakob.
– Fint, sa Ban Ki-moon, – vi kan ikke snakke for mye på denne linjen, som du vet avlytter NSA alle samtaler i universet.
– Ok, svarte jeg, og nikket samtykkende, jeg visste jo hva Edward Snowden hadde avslørt.
– Nå skal du høre, Jakob. På Gardermoen står en privatjet og venter på deg. Du skal sjekke inn hos Lufthansa. Flyet er merket med FN-emblemet, og når du sjekker inn skal du oppgi følgende kode. Du noterer?
– Jeg noterer.
– Gurimalla.
– Hva behager?
– Gurimalla. Det er et ord som NSA fortsatt ikke forstår, men de jobber med saken. Du skal sjekke inn hos Lufthansa, innsjekkingspersonalet har fått beskjed, du skal bare ta flytoget oppover med det samme.
– Greit, Ban.
– Hysj. Ikke si mitt navn på åpen linje. Kall meg Roger.
– Den er Roger.
– Jeg sender deg flybilletten på epost om et minutt.
Så la vi på, og ganske riktig: Etter et minutt lå billetten ferdig på eposten. Jeg skulle vise den i avgangshallen hos Lufthansa, resten var ordnet. Så pakket jeg trillebagen for Washington og forlot Tøyen.

Flytoget oppover var fullt. Småbarnsfamilier med surrete barn som hadde klint is over t-skjorter, en og annen forretningsreisende med sakspapirer til uavklarte styremøter, en kvinne kledt i svart plisséskjørt og hastig oppsatt, strågult hår, hun kikket på meg tvers over et ukeblad. Vi føk inn i Romeriksporten i høy hastighet, hun la ukebladet fra seg på knærne, de var skarpskårne og sommerbrune, plisséskjørtet var akkurat passe gjennomsiktig til at jeg kunne ane den gyldne tonen.
– Rhoca-Gil, sa hun og nikket.
– Jakob Arvola, gleder meg, svarte jeg.
– Nei, jeg mente tetningsmiddelet. Rhoca-Gil, fortsatte hun og nikket ut mot det stummende mørke vinduet.
– Åja, sånn ja, svarte jeg, og husket plutselig hvordan Romeriksporten var blitt tettet med det nå forbudte stoffet, det var en stor skandale den gangen.
– Hvor skal du? spurte kvinnen.
Jeg nølte. Jeg ville vel tro at Ban Ki-moon, aka Roger, ville holde dette så hemmelig som mulig. Men hva faen: Hadde jeg ikke lest en gang at mange kvinner tenner på banditter? Så jeg tok sjansen. Hun ville ikke tro meg, likevel, ville sikkert ta det som en spøk, og så kunne vi utveksle telefonnumre og ta en kaffe på Grand. Så jeg sa:
– Du, jeg skal til Washington for å sprenge Verdensbanken.
– Hahaha. Artig. Ja, det samme skal jeg.
– Høhøhø. Ja, man kan spøke nå når det er sommer, svarte jeg.
– Ja! Er det ikke vidunderlig! sa hun.
– Det har vært mange finværsdager, sa jeg.
– Ja. Og snart kommer vel regnet. Det kommer en regnværsdag. Omsider.
– Du får ha god reise, sa jeg.
– Du også.
Så sa vi ikke mer til hverandre, hun grep ukebladet og leste vel en artikkel om en dame i Kinsarvik som hadde blitt 113 år ved å drikke askeavkok.

Avgangshallen luktet som sedvanlig kjølig svette fra hjemkomne Syden-turister, pølser med løk og gamle aviser. Jeg fant Lufthansa-skranken, åpnet den elektroniske billetten på mobilen og viste den fram til ekspeditøren. Reaksjonen var diskret, men kontant:
– Bitte, kommen Sie mit.
Han stengte skranken, pekte på naboskranken til køen bak meg:
– Yo most uze zie odder wan. Clozed here. I’ll be back.
Han vinket på meg, vi skrittet over gulvet, og deretter, noe jeg aldri har opplevd før: Rett gjennom sikkerhetskontrollen uten flere dikkedarier. Brått stod vi i ventehallen, han pekte mot utenlandsavgangen, hvisket:
– Go der. Go. Go. Find tze Lufthansa gate. Good luck to yo.
Jeg grep målløs trillekofferten, den elektroniske døren åpnet seg, og jeg var plutselig inne på taxfree-avdelingen.

I dette øyeblikk ble jeg urolig, for første gang denne dagen. Hva hadde jeg begitt meg inn på? Hva faen for slags opplegg var dette? Jeg hadde lyst til å ringe Ban Ki-moon, men gjenvant selvbeherskelsen: Jakob, tenk på Robert Langdon. Hva ville han ha gjort? Robert Langdon ville holdt hodet kaldt, og forholdt seg rolig, analytisk. Og hva annet kan man gjøre i slike situasjoner? Jeg grep atonalt plystrende en Toblerone fra taxfree-utsalget, egentlig liker jeg ikke Toblerone, men det var forøvrig intet annet som fristet, heller. Eller jo, ved et gourmet-utsalg lå det poser av tørrfisk stablet opp langs en reol, men jeg tenkte at om jeg skulle reise inkognito, ville tørrfisk vært det første som avslørte meg som norsk. Derfor ble det Toblerone. Jeg stilte meg i køen, og fikk plutselig en ny, ubehagelig følelse: Følelsen av å være iakttatt. Jeg snudde meg: Ingenting. La sjokoladen på transportbåndet, det ble min tur:
– Kan jeg se billetten? spurte jenta bak kassen.
Jeg grep mobilen, åpnet den elektroniske billetten, viste henne eposten, og det gikk kaldt nedover ryggen min da hun lente seg forover og hvisket:
– Passord.
En redsel grep tak i meg. Jenta tygget tyggis, kikket meg inn i øynene, med et insisterende blikk og en duft av Hubba Bubba fra den hvesende pusten:
– Passssssord.
Tobleronen lå på skrå på båndet.
Tiden stod stille.
Det var nå eller aldri.
– Gurimalla, sa jeg skjelvende.
– En gang til, sa jenta.
– G-gurimalla.
– Takk, sa hun, og lente seg tilbake i stolen, – det blir tjue femti. Kort eller kontant?
– K-kort.
– Takk, og ha en fin tur! blinket hun.

Køen ved Lufthansa-gaten med annonsert avgang klokken 1750 var slunken. Det stod «boarding» på tavlene, derfor hadde jeg gått direkte til utgangen etter taxfree-handelen. Det luktet svette tyske barnefamilier, overdrevent parfymerte italienere og meg: noe diskret Eternity fra Calvin Klein og generell redsel. En stemme ropte opp avgang. Folk reiste seg fra ventesetene, og brått stod jeg foran skranken. Mobilen klar. Jeg viste billetten. Mannen i Lufthansa-uniformen gransket mobilen.
Sjekket sin egen maskin.
Kikket på meg.
Avmålt.
Ventet.
– Step to side, sir. Yo hav to vait.

Etter at hele køen hadde sluppet gjennom, tok han meg til side.
– Com witt mi.
Han geleidet meg gjennom en sideutgang, ned en korridor, ut i friluft, over en taxebane, over til en hangar jeg aldri kunne erindre å ha sett før, og der:
Et fly, en Learjet 25 av 1966-modell, med slanke vinger, den langstrakte karakteristiske nesen pekende ut mot hangardøren, flytrappen var slått ned, kunne jeg skimte pilotene i cockpit som gjennomgikk sjekklistene. Det gikk et gys gjennom meg da jeg så emblemet på halefinnen:
UN.
Han stanset meg ved flytrappen:
– Password.
– Gurimalla, sa jeg.
– Happy trip, sir.

Kabinen var tom.
Bortsett fra rad to.
Der satt kvinnen fra flytoget med plisséskjørt.
Hun holdt fortsatt i ukebladet, smilte:
– Jasså. Vi skal samme vei.

Fortsettelse følger.

8 tanker om “Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken

  1. Så deilig å oppleve fantasi i fri dressur. Imponeres og gledes. Og så flott å måtte vente litt på fortsettelsen, drøye moroa i det lengste.
    Neste gang jeg får en suspekt mail skal jeg prøve å forestille meg hva Arvola kunne funnet på med den.

Legg igjen en kommentar til MT Avbryt svar