Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, andre del

Fortsettelse fra historien under.

Jeg svarte ikke. Flyet taxet sakte bortover en bane jeg ikke kunne erindre å ha sett før. På et vis følte jeg meg forurettet, lurt. Ikke bare av Ban Ki-moon, aka Roger, men også av henne: Jeg fant den slentrende bemerkningen hennes på flytoget like frekk som min. Hun løftet ukebladet til øynene igjen, sukket akkurat passe irriterende:
– Nei nei. Hvis du ikke vil snakke, så. Da blir dette en lang tur.

Flyet lettet på få hundre meter, svingte vest-sørvest og fant marsjhøyden på en himmel som var mørkeblå av mettet godvær. Ikke en sky å se. Jeg satt tvers over henne i setet over den smale midtgangen, kikket vekselvis på henne med sidesynet, vekselvis ut vinduet der skarpe nuter og slake vidder kom til syne, badet i høysommerlys.

Jeg måtte ha sovnet en stund – kanskje rundt tjue minutter. En av pilotene kom på høyttaleranlegget med en klar sleng av noe østeuropeisk over engelsken, han fortalte at vi hadde satt kurs mot Island der vi skulle tanke, før resten av ferden over til Washington. Kvinnen ved siden av meg reagerte ikke, hun oppførte seg som om dette var en rutinemessig jobbtur mellom Berlevåg og Mehamn, fortsatte å studere en eller annen reportasje om en eller annen kvinne som hadde født fjorten barn bare ved å drikke askeavkok. For henne var dette åpenbart rutine. Derfor lente jeg meg over til henne, smilte og nikket ganske sarkastisk:
– Du har gjort dette før, du. Det er akkurat hva du har gjort.
Hun la ikke fra seg ukebladet, så ikke på meg:
– Ja, det har jeg. Er det et problem?
– Overhodet ikke, svarte jeg, – men jeg synes vi skal spille med åpne kort. Som du selv sier, det er en lang tur, og vi skal åpenbart sprenge Verdensbanken sammen, så var jeg deg ville jeg fortalt hvem du er og hva dette går ut på. Jeg mener at jeg presenterte meg på flytoget, men hvem jeg nå reiser med har jeg ingen anelse om, sa jeg, like fattet som jeg tror Robert Langdon ville ha sagt det.
Hun la fra seg ukebladet, strakte ut den høyre hånden:
– Vanja Wickstrøm, reisende i søppelpost. Og du er førstereis?

Flyet krenget, vi traff en turbulens ved utløpet av Fensfjorden nord om Fedje, og deretter var det Nordsjøen rett ut. Jeg satt med en rekke spørsmål, og greide å formulere et av dem:
– Hva innebærer så det? Vanja Wickstrøm løsnet setebeltet, snudde seg mot meg:
– Jeg følger drømmen. Der andre bare sletter søppelposter og irriterer seg over dem, tar jeg meg besværet ved å svare. Du aner ikke hvor mange søppelposter som går til spille bare fordi folk ikke tror på dem. Det er en verdensomspennende sammensvergelse, satt i system av de største datasikkerhetsselskapene i verden. De har i femten år innbilt folk at søppelposter er svindel. Dette er en godt skjult hemmelighet mellom selskaper som tjener grovt på å selge sikkerhetssystemer og antivirusprogrammer. De vil ha oss til å kjøpe stadig flere unyttige sikringsprogrammer, som de deretter «oppdaterer» med jevne mellomrom for å holde oss i sjakk. De planter selv virus rundt om i alle operativsystemer for å holde dette gående. Slik holder de verden i sjakk, men som du selv vet: Noe av den såkalte «søppelposten» slipper gjennom, og da er de raskt ut med nye advarsler om ikke å gå på limpinnen.

Jeg tenkte etter. Det var mulig at Vanja Wickstrøm kunne ha rett. Jeg tenkte tilbake på de talløse antivirusprogrammene og spamfiltrene jeg selv hadde prøvd i årenes løp: Var det noen av dem som egentlig hadde fungert, om jeg skulle være helt ærlig? Ingen. I min tid med pc: Bare plunder og heft. Stadig nye oppdateringer som gjorde at jeg ble sittende i opp mot en halvtime mens maskinen «oppdaterte» seg. Det hadde nær drevet meg til vanvidd, og en gang ble jeg til og med kontaktet av Telenor som sa at de hadde satt begrensninger på nettabonnementet mitt fordi jeg selv spredte virus fra operativsystemet Vista. Til slutt hadde jeg gitt opp, og gått over til mac. Macen min hadde aldri hatt noen som helst slags antivirusprogrammer, og det var som om Vanja Wickstrøm leste tankene mine:
– Du virker som en mac-fyr. Du har mac, ikke sant?
– Ja.
– Har du noengang, ever ever, opplevd trøbbel med maskinen fordi du ikke har antivirus installert?
– Aldri.
– Der kan du selv se. Sannheten er at det hemmelige brorskapet av antivirusselskaper ikke vet hvordan de skal narre Apple. Steve Jobs gjennomskuet brorskapet, og på dødsleiet kalte han inn sine mest betrodde rådgivere. Der sa han, med svak stemme, at de kunne gjøre hva de ville med livsverket hans, de måtte gjerne inngå allianser med Youtube, de måtte gjerne oppgradere batterikapasiteten og prosessorene på MacBook Pro, de fikk til og med lov til å ringe Bill Gates, han skriblet hastig og avkreftet ned mobilnummeret til Gates på en sykehusserviett, men det var én ting de måtte love: Aldri, aldri å slippe antivirusbrorskapet og spamfiltrene til i Apple. Og slik ble det.
– Hvordan vet du dette? spurte jeg.
– På grunn av Edward Snowden. Det var det eneste dokumentet Snowden ikke rakk å publisere før han måtte flykte. Men han gav det til meg.
– Det er mye jeg kan tro på, men ikke dette, sa jeg tørt.
Vanja Wickstrøm åpnet trillekofferten foran seg, fisket ut et krøllete dokument, åpenbart en faks, og ganske riktig: Et notat med håndskrevet påskrift: «Sweetest Vanja. Thank u for that lovely weekend i Prague. If this is the last time you hear from me, remember that I will always think of you. Never trust spam filters again. Read this fax, and you will know. Fulfill your dream, dearest Vanja. Kisses from your own pannekake med blåbær, as you whispered to me countless times during our weekend in Prague. Edward.» Deretter et detaljert notat fra Steve Jobs dødsleie.

Flyet krenget igjen. Pilotene hadde gått ned i høyde, åpenbart for å gå under radardekning. Vi passerte en fiskebåt som halte en not, Vanja Wickstrøm kom meg i forkjøpet:
– Makrelltråler. Visste du at Norskehavet er i ferd med å bli ødelagt av makrell? spurte hun og bet i et eple hun hadde hentet opp fra trillekofferten sin.
– Nei?
– Jo, det er sant. Klimaendringene har ført til at de store økosystemene er ute av drift. De kolossale mengdene makrell oversvømmer havområdene, de tar makrell helt opp mot Bjørnøya nå. Makrellen eter alt hva den kommer over, og særlig eter den seg inn på de store pelagiske fiskeslagene. Fiskeriministeren sa nylig til NRK at dette trodde hun lite på, og avviste varselet fra havforskerne. Hun vil ikke åpne for mer fiske av makrell fordi dette ikke er noe vi alene kan bestemme, sa hun. Herregud, Jakob, til og med Bellona vil ha overfiske på makrell! Men nei. Samtidig har vi drevet bestanden av hval så mye ned at ikke engang hvalbestanden greier å holde tritt. Hvalene var havets stortrålere, som bare tok det deres egen maskevidde i gapet kunne ta. Nå høster vi som vi har sådd.
– Det er forjævlig, sa jeg.
– Ja. Og en sak til: Det stadig varmere havvannet her ute sørger for at skreien trekker nordover. Skrei kan ikke pule i varmtvann. Derfor tror stadig flere havforskere at dersom dette fortsetter, kommer det ikke til å være noen lofotskrei i fremtiden. Den trekker nemlig inn i russisk farvann. Og da, Arvola, da er det bye bye til norsk mølja. Da sier russerne at skreien, nei, den er vår, den har selv svømt hit.

Vanja Wickstrøm trakk pusten. Flyet suste over en russisk fabrikktråler på vei til en eller annen EU-havn søkklastet med fisk fra Norskehavet. Vi kunne se at den spylte ut småfisk fra akterdekket, undermålsfisken lå som en kjølstripe av blank død bak båten.

En av flygerne annonserte: Tjue minutter til Island. Spenn fast setebeltene.
Fortsettelse følger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *