Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, tredje del

Fortsettelse fra historien under.

Vi strammet setebeltene. Et underlig landskap åpenbarte seg under flykroppen, forrevent av havsprengte klipper. Jeg visste øyeblikkelig at vi absolutt ikke var på Keflavik, men mye lengre nord. Robert Langdon hadde lært meg å se. Virkelig se. Og ett visste jeg: Dette var ikke Islands hovedflyplass, men noe annet. Vi passerte de høyreiste klippene, de stod rett-opp-og-ned med saltsprøyt opp langs klippeveggene. Så skiftet landskapet til et mer viddelignende, og dypgrønne åser åpenbarte seg langs begge sidene av flyet. Flyet ristet. Jeg følte meg kvalm, snudde meg mot Vanja:
– Kan jeg låne ukebladet ditt litt?
– Sure, førstereisgutt, sa hun og rakte meg bladet.

Flyet ristet. Jeg var fortsatt kvalm av turbulensen. Jeg stirret inn i en artikkel om en fyr fra Sunndalsøra som hadde blitt far i en alder av 98 år omtrent bare ved å drikke askeavkok. Mannen hadde åpnet sin historie for ukebladet i bytte mot ekslusivitet, han hadde lovet at det bare var dette ukebladet som fikk historien, skrev journalisten, som eksaltert fortalte videre om hvordan denne mannen spratt rundt i Sunndalsøra sentrum og sa at han hadde blitt gjenfødt. På de neste sidene poserte 98-åringen med en kolossal gryte askeavkok, og han øste opp en diger tallerken til en kvinne som i billedteksten ble identifisert som tidligere bosatt kommunalsekretær i Trysil, men som etterhvert fant tryslingene kjedelige og overmåte tradisjonsbundne. Nå hadde hun, tjuefire år gammel, flyttet til Sunndalsøra og følte seg gjenfødt, hun også. «Det er i Sunndalsøra det skjer, aldri mer Trysil!» sa hun i billedteksten og blunket med det ene øyet, det som ikke var blått og gjenklistret.
Nå krenget flyet igjen. Vanja Wickstrøm hadde spist opp eplet sitt, la skrotten i askebegeret, lente seg mot meg:
– Bedre nå?
Jeg la fra meg ukebladet:
– Ja, mye bedre, sukket jeg, – god journalistikk får meg alltid ovenpå.

En grusdekket rullebane kom opp under oss. Fire Esso-tanker føk forbi ved vinduet mitt, et nedrast skur, et sauegjerde som var ramlet halvveis ned forsvant bak oss på nedturen, så løftet flyet nesen, landingshjulene tok bakken med flere støt, jeg kjente kvalmen komme tilbake, men Vanja Wickstrøm smilte:
– Bli vant til det, Arvola. Vi skal verden rundt, du og jeg, hvis du vil.
– Skal vi? spurte jeg og kjente den improviserte landingsstripen med alle sine små og store steiner av grovsiktet grus treffe landingshjulene. Jeg var gjennomført kvalm, men som Robert Langdon: Jeg klarte meg.

Flyet stanset ved et hus med falmet trefasade ved enden av rullebanen. Fra vinduet kunne jeg se en mann kledt i kjeledress med en bensinpumpe i hånden trekke slangen nærmere flykroppen. Han satte pumpespissen mot tanklokket på venstre vinge. Gjorde en vant bevegelse mot cockpit. Flygerne må ha gitt et signal, plutselig gikk døren foran cockpit ned, en mann kledt i hatt steg mot flytrappen. Jeg så ham bare i et kort sekund før han tok tak i gelenderet og entret flyet.
Det gikk et gys gjennom meg da mannen steg inn i kabinen.
Det kunne ikke…
Det…
Mannen løftet hatten.
Jeg hadde sett denne hatten mange ganger.
Kaldgufset fra mannen og den nord-islandske augustkvelden stod inn flydøren.
– God kvæll, sa finansminister Sigbjørn Johnsen og satte fra seg håndbagasjen.

Historien fortsetter.

2 tanker om “Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, tredje del

  1. Ekstraservice. Tror nå jeg. For ministeren. For oss andre, en omvei. med ubehag. Som da flyværet til en småby nordpå for e n gangs skyld var ok, vi skulle lande uten nær-døden-opplevelse. Uten et eneste vindkast. Som å vinne i lotto. Men plutselig ble flyet omdirigert til neste by på grunn av ‘dårlige værforhold’. Ubegripelig. Inntil vi oppdaget daværende samferdselsminister på orkesterplass. Rett ved ‘sjåføren’. Hun hadde nok dårlig tid den dagen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *