Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, fjerde del

Fortsettelse fra historien under.

Det var som om blodet mitt frøs til is i årene. Finansminister Johnsen satte seg i setet rett bak meg. La hatten fra seg på stolsetet ved siden av, hengte av seg frakken på en knagg og åpnet dokumentvesken. Vanja Wickstrøm reagerte ikke det aller minste på vendingen som hadde inntruffet under mellomlandingen. Jeg hørte Johnsens rolige røst bak meg:
– Er vi i rute, Vanja?
– Tror det, svarte Vanja Wickstrøm og fortsatte å lese i det idiotiske ukebladet, jeg gikk fra redsel til rasende. Hva faen for slags opplegg var dette? Hva var jeg i ferd med å bli innblandet i? Flyet hadde nådd enden av den gruslagte, provisoriske rullebanen et eller annet sted på Islands nordlige kyster, jeg grep mobiltelefonen, hadde tenkt å ringe mine foresatte på jobb og sønnen min for å fortelle at jeg nå befant meg i ytterste fare, men telefonen hadde ingen dekning, flygerne satte flyet i fart, jetstrømmen hvirvlet opp grus og sand på sidene av flyet, og brått var vi i luften igjen, på vei mot Washington for å sprenge Verdensbanken, Vanja Wickstrøm, finansminister Sigbjørn Johnsen og jeg.

Hva ville Robert Langdon gjort i en sådan stund? Jeg lette etter svar. Fant ingen, stilte meg heller i midtgangen, sa med lav stemme, slik Robert Langdon sikkert ville gjort, kikket vekselvis på Vanja Wickstrøm, vekselvis på finansminister Sigbjørn Johnsen:
– Har noen her i kabinen noe imot å fortelle meg hva som foregår?
Finansminister Johnsen løftet hånden avvæpnende:
– Sett deg ned, Arvola. Sett deg.
– Hvordan vet du hva jeg heter? spurte jeg, dirrende av redsel og sinne.
– Rolig nå, Arvola. Ingen scener. Sett deg. Har jeg presentert meg?
– Skulle ikke være nødvendig, svarte jeg.
– La meg likevel få lov. Sigbjørn Johnsen, reisende i finanser, søppelpost og handlingsregelen.

Jeg sank ned i mitt eget sete, må ha falt i søvn, for det gled uklare, og høyst urealistiske, drømmebilder fram og tilbake på netthinnen, hva var drøm, hva var virkelighet? Jeg så oljerigger med sjørøverflagg, menn og kvinner med tørkle rundt hodet, de sang «hiv og hå, og en flaske med råolje!» mens de lot skrekkslagne utbrytere fra SV gå planken. Og med svart øyensverte, rødt bånd rundt hodet og sverd, flettet hår, fremst i rekkene: Ola Borten Moe som svingte sverdet ved boretårnet: «Er dere ikke med oss, så er dere mot oss! Gå planken, forrædere!» SV-ere som hoppet i sjøen, forsvant i dypet, druknet på 4,0 fots dyp, en stemme som sa: «Fast kurs! Steady as we go! Steady now! Alle skal med!» Og i utkikken, høyt der oppe, der stemmen kom fra: Raymond Johansen. I drømmen stod jeg på boredekket, det fløt seig, svart borekaks rundt føttene mine, riggen var på vei nordover, jeg kjente det på den sure, isnende, velkjente vinden som tiltok i styrke, riggen passerte en båt på styrbord side, og fra dekket på den passerende skuta hilste Steinar Bastesen med en blodig hånd, det dryppet mørkerødt, slimete vågehvalblod fra tennene hans, han ropte: «Nordområdan forever! Skyt, skyt, vi har ho på skuddhoill!» To ubåter, en russisk og en amerikansk, kom til syne foran oss. De var i overflateposisjon, jeg så at de hadde åpnet rakettlukene midtskips begge to, jeg kunne skimte profilen av Knivskjellodden i Nordkapp mot styrbord, offiserene hilste korrekt militært til hverandre, smilte, som om de hadde ventet på dette, ventet på dette møtet i rom sjø, før rakettene hveste opp fra ubåtenes respektive avtenningsbrønner mot den dypblå himmelen på Finnmarkskysten, røykstripene deres krysset hverandre før de fortsatte til hvert sitt kontinent og mål og ble borte.

Jeg våknet med et rykk. Sigbjørn Johnsen stod over meg:
– Kaffi?
– Jjatakk.
– Passord?
– Gurimalla.
Vanja Wickstrøm sov med hodet lent mot skulderen min.

Historien fortsetter.

4 tanker om “Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, fjerde del

  1. Verden er ikke Dickens i radioen hver lørdag. Kan du knø deg ferdig så vi kan lese mere???? Det er pinlig å sitte ute, mutters alene når man leser slikt. Høye lattersalver kan skremme fredelige nordmenn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *