Fortsettelse fra historien under.

Over en kaffe blir verden klarere. Flere burde drikke kaffe og forstå sammenhenger bedre. Det drikkes for lite kaffe i verden, og vi i den vestlige verden betaler altfor lite for den. Når du leser dette, går det kaffeplantasjearbeidere til ro verden over, andre står opp til en ny dag. I Vietnam, i Colombia, på Elfenbenskysten og i Nicaragua går de langs kaffebuskene med såre hender, i Venezuela kjemper fagforeninger for anstendige tariffer, og på Madagaskar, under stekende sol, sover arbeidere en femtimerssøvn med uklare drømmebilder om et annet liv. Kaffebønner skipes ut fra støyende havneområder verden rundt, sekkene lastes på båter med stramme tidsplaner, noen av sekkene havner på skandinaviske brennerier, skipes ut til detaljister, kvernes i dyre kaffemaskiner og skal om kvelden den 9. september brygges som trøst på større og mindre valgvaker i lille Norge, men kaffearbeidernes betingelser står ikke på agendaen denne kvelden, det er kampen om fornyet tillit eller et nøkkelkort i lommen med adgang til demokratiet som får følge av en rekke kaffekrus den natten. Men likevel burde flere drikke kaffe.

Flere burde også drikke kaffe med finansminister Sigbjørn Johnsen på vei over Atlanterhavet for å sprenge Verdensbanken.
– Slik henger det altså sammen, sa finansministeren etter å ha forklart meg opplegget gjennom en bortimot sammenhengende tjueminutters enetale om hvordan verden egentlig henger sammen. Noe av det han fortalte kan jeg ikke gjenfortelle, det har med Rikets sikkerhet og tilstand å gjøre. I mitt verv som beredskapsradiostemme hos Fylkesmannen i Finnmark undertegnet jeg taushetserklæring med grad Hemmelig, og den gjelder livet ut. Jeg måtte undertegne på at jeg aldri, aldri skulle røpe noe om Statens og den til enhver tid sittende regjerings opplegg i tilfelle kriser og krig. Under en nasjonal krise var jeg blant dem som skulle sitte i radioen og berolige folket. Det var blant andre jeg som skulle be folk bli der de var, og ikke sette seg i biler for å evakuere, med lav stemme skulle jeg så imperativt jeg kunne be om ro i folket, og vi hadde LP-plater der nede i det atomsikre tilfluktsrommet i Alta med fullt oppbygd radiostudio, plater som jeg skulle snurre mellom hvert mellomstikk mens bombene falt: Sputnik. Freddy Kristoffersen, «Det er sommerkveldens melodi». Barn skulle dø til lyden av meg som sa at de skulle bli der de var med tonefølge av Kaptein Sabeltann, og folk skulle krepere sakte av stråleskader mens det siste de hørte var James Lasts orkester som lystig dro «Orange Blossom Special» med full strykerrekke og blåsere som spilte som om det ikke fantes det morgendag. For den fantes jo ikke. Det var en skitten jobb, men noen måtte ha den. Staten hadde plukket meg ut, jeg hadde en beroligende stemme på folket, og Forsvaret gav avkall på å få meg på beredskapslageret i Høybukta, jeg skulle slippe å skyte russere, hvis jeg bare snakket i radio. Jeg har hørt en gang at hørselen er den siste sansen som forsvinner før døden inntreffer. Det er en stor makt å forvalte, for en som snakker i radio.

Derfor: Nei, jeg kan ikke fortelle alt Sigbjørn Johnsen sa på den flyturen. Men ett kan jeg si: Nasjonen er i fare, og det har ikke med innvandringen å gjøre. Det har med visse holdninger nordmenn utviser, og som bare en finansminister ser. Jeg kan nedgradere én av samtalene våre:
– Mener du virkelig dette med livsløpsøkonomi? spurte jeg etter tjue minutter.
– Selvsagt, sa Sigbjørn Johnsen, – den norske velferden og økonomien avhenger av at alle blir der de er. Ingen skal behøve å dra noe sted. Den som følger drømmer eller samvittighet og dermed bryter med velferdsstaten, får sin straff.
– På hvilken måte? spurte jeg, nippet til kaffekruset og strøk hånden til Vanja Wickstrøm, som hadde sluppet tak i ukebladet og hadde lagt sin venstre hånd i min høyre.
– Vi har som velferdsnasjon ikke råd til at innbyggerne ikke følger malen. Du skal ta en utdanning. Du skal i jobb innen fylte tjuesju år. Du skal skikke deg, skaffe deg boliglån, og du skal holde deg til kjernefamilien, oppussingsplaner, og du skal holde deg til svigerforeldrene. De bygde landet! Vi har en større plan enn at folk skal bryte ut av rekkene og familiene og skoler og arbeidslivet og jobbe deltid og faen vet hva.
– Jeg visste ikke at du bannet.
– Jeg banner så malingen flasser av veggene i Finansdepartementet, Arvola.
– Det med straff…
– Straffen er at bryter du ut fra rekkene, det vi tverrpolitisk kaller Livsløpsstandarden, kan du vente deg lavere pensjon, utestenging fra offentlige tjenester, trøbbel med forsikringsselskapene, bankene, Posten, du møter bare hoderystende folk rundt deg. Hvorfor kunne du ikke holde deg der du var, vil folk spørre. Hvorfor måtte du absolutt følge drømmen, kjærligheten, nysgjerrigheten? Hvorfor har du ikke garasje med oppkjørsel av stein fra Byggmakker, som alle oss andre? Var dette med ditt indre imperativ så viktig for deg at du virkelig frivillig ville stille deg utenfor Fellesskapet? Hvorfor måtte du for enhver pris være så fordømt… ærlig og ustabil? Du kunne postet vellykkede bilder på Instagram, som alle oss andre. Helvete heller, Arvola, du får tilskudd fra Staten for å installere varmepumpe! Burde ikke det være nok?
– Sønnen min fortalte om en fyr som dro på verdensomseiling, og det…
– Verst for ham. Hva kan man bruke en verdensomseiling til? Hva godt gjør en verdensomseiling for den norske velferdsstaten og Livsløpsstandarden? Leste du analysen til Agustín José Menéndez i Morgenbladet i slutten av mars?
– Ja.
– Da vet du like godt som meg at Menéndez skrev: Etter at veksten i verdensøkonomiene stagnerte på syttitallet, har verdens sosiale og økonomiske spenninger bare økt. Så enkelt er det.
– Jeg tror ikke at det var det som var poenget hans. Han skrev samtidig at den kritiske gjennomgangen av kapitalismen er borte, og jeg tror det underliggende poenget hans var at få gjenværende politiske systemer finnes tilbake som kan korrigere.
– Er det et problem, Arvola? Er det virkelig et problem at diktatorkontrollerte økonomiske systemer har forsvunnet? Vi har byttehandlet. Folk har fått frihet. Til gjengjeld forlanger vi at folk skal bidra. Og holde seg der de er.
– Byggmakker?
– Og svigerforeldre. Når i helvete ble det umoderne med svigerforeldre?

Jeg pustet. Nippet til kaffen:
– Hjelper det å stemme Høyre?
– Nei. Vi har inngått pakten om Livsløpsstandarden.
– Kristelig Folkeparti?
– Dream on.

Flyet satte nesen ned. En av flygerne kunngjorde at vi skulle feste setebeltene, vi nærmet oss Washington.
Historien fortsetter.