Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, nest siste del

Fortsettelse fra historien under, men et kort resymmé:
Etter at jeg fikk en tilsynelatende søppelpost fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon, satte jeg meg på et fly som stod parkert i en bortgjemt hangar på Gardermoen. Om bord i flyet sitter den mystiske Vanja Wickstrøm, som jeg hadde møtt på flytoget på turen opp. Wickstrøm forteller meg om den verdensomspennende alliansen av antivirusselskaper som i årevis har narret verden til å tro at vi trenger spamfiltre og antivirusprogrammer. Ved mellomlanding et sted nord på Island kommer finansminister Sigbjørn Johnsen på. Han forteller, bannende og steikende som en full sjømann, om den innledende valgkampen i Norge, samt en tverrpolitisk hemmelig allianse som heter Livsløpsstandarden. Den innebærer at folket skal bli der de er, fra vugge til grav, og at man blir straffet for å bryte ut fra den norske malen. Regjeringen oppmuntrer til kollektiv posting av vellykkede Instagram-bilder for å opprettholde ro og orden i folket og for å vise verden at Norge er verdens beste land å bo i, og man skal belegge sine oppkjørsler med stein fra Byggmakker. Flyet, ført av blant andre en pilot med østeuropeisk aksent, er nå under innflyging til Washington, der vi skal fraktes til Verdensbankens hovedkvarter. Et sted i kvarteret befinner det seg et pengeskap med 750 000 dollar som vi skal dele med FNs generalsekretær.

Flyet tok bakken med korte støt langs rullebanen. Jeg hadde aldri vært i Washington før, men selv jeg kunne se at dette ikke var noen offisiell rullebane. Sigbjørn Johnsen grep hatten:
– Nå er det for faen i helvete showtime.
Vanja holdt hånden min hardt:
– Sikker på at du vil dette? spurte hun.
Jeg tenkte meg om. Hva ville Robert Langdon ha svart? Ville han ha trukket seg i siste liten? Nei. Langdon ville svelget sin innerste angst. Jeg svarte:
– Vanja. Jeg vil dette.
– Så søt du er, svarte Vanja, – hva skal du gjøre med pengene?
– Jeg skal vel først og fremst betale restskatten, svarte jeg lakonisk, og nikket med mørkt og megetsigende blikk mot Sigbjørn Johnsen.

Men etter at flyet parkerte ved et øde hangarområde begynte jeg for første gang å føle en tvil. Var dette lovlig? Hadde jeg blitt utsatt for et komplott? Ville Jan Fredrik Karlsen plutselig stå der med blottet tanngard og tv-kamera og si at jeg var sååå lurt, hahahaha? Eller ville jeg bli møtt med væpnet kommandostyrke fra Navy Seals som skjøt hull i meg mens en eller annen fyr med nattkikkert, selv om det var dag, rapporterte til POTUS: «We got him. EKIA.» ? Ville jeg blitt avslørt som bare nok en grådig nordmann, som gjør hva som helst for rikdom, som gjør som vi alminnelige nordmenn alltid har gjort: Krysser verdenshav og prinsipper og går på akkord med kjærlighet for penger? Ville jeg miste jobben fordi jeg som uavhengig journalist fraternerte med finansministeren? Jeg var lammet av tanker om min egen grådighet, og jeg ble skamfull over at jeg ikke hadde holdt meg til Livsløpsstandarden. Det var som om Vanja Wickstrøm leste tankene mine:
– Fokusér. Rolig nå.
Jeg stod rådvill og kikket på Sigbjørn Johnsen. Han bare:
– Jeg ringer etter en drosje.

Taxien svingte opp ved enden av hangaren etter bare få minutter. Den gule bilen med svart snute og bakparti skrenset opp, en fyr med solbriller og kortklipt, noe gråsprengt hår smatt ut og sa med merkelig norskamerikansk aksent:
– Og dere skal til Verdensbanken?
Sigbjørn Johnsen nikket og fniste.
Taxisjåføren fniste tilbake, jeg fant det ubehagelig, men igjen: Jeg tenkte på Livsløpsstandarden og Vanja Wickstrøm.

Vi kjørte gjennom områder med blikkskur og pappesker. Ved et lyskryss i et forsoffent område stod en gutt med avklipte kortbukser og en skabbete hund ved siden av seg. Han strakte ut hånden, som om han bad om noe, men taxisjåføren gav gass så snart det ble grønt:
– Farlig område. Kan ikke stå her for lenge.

Området minnet meg om en forstad til Madrid jeg hadde passerte som interrailturist for mange, mange år siden: Forstaden heter Príncipe Pío, og toget til Madrid har fartsbegrensninger gjennom slumområdet, det snegler seg gjennom overganger og lyskryss, familier har bygget seg lave hus av appelsinkasser og papp, det ligger flekkete madrasser stablet opp langs togskinnene, barn leker med fotballer og hoppetau, om man trekker ned togvinduet kan man kjenne stanken av kloakk og armod langs toglinjen. Jeg tenkte den gangen at dette er også Europa. Som tjueåring så jeg Livsløpsstandarden slik den fortonet seg langs skinnegangen gjennom Príncipe Pío, og den kvalmende heten stod inn vinduet og langs min egen samvittighet: Var dette Europa? Jeg så en eldre mann i singlet og møkkete dongeribukse sjaue en kasse poteter inn i et blikkskur, det var så pinlig for alle parter, men toget økte farten etterhvert som slummen ble avløst av velbygde villaer dess nærmere vi kom Madrid. Til sist var farten oppe i marsjhastighet, og det var som om papphusene, de underernærete ungene, de pistrete forstadskattene og de eldre kvinner med tomme blikk aldri hadde eksistert. Nå suste det offisielle Spania forbi togvinduet, med palmer og en timet og tilrettelagt turistvirkelighet, og det var som om selv togføreren skammet seg over å ha måttet vise oss dette da han kom over høyttaleranlegget: «Madrid, the capitol of Spain in ten minutes, platform on the right hand side.»

Jeg ble rykket ut av mine egne minnebilder. Taxien hadde svingt inn i et overdådig nabolag, det var ingen fattigdom å se mer, kvinner med poser fra Helly Hansen og Chanel stod kokett ventende ved et lyskryss, menn med dokumentmapper av femtitallstypen snakket i mobiltelefon, alt høflig og rent, taxisjåføren hadde lettet såvidt på solbrillene:
– Så. Hva synes du om Arbeiderpartiet og Livsløpsstandarden? Sånn! Nå kan du ta et Instagram-bilde! sa han.

Historien fortsetter.

3 tanker om “Ban Ki-moon og jeg sprenger Verdensbanken, nest siste del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *