Notat om godvær

I avgrenset mengde og utstrekning er godværsdager fine å ta med seg. Jeg setter pris på at solen steker fra en himmel som strekker seg inn i en blå evighet. Men de siste ukene har jeg blitt rastløs av dem, disse solskinnsdagene som snegler seg avgårde mot kveld og natt og nytt solskinn, og jeg har begynt å sjekke yr.no for et tegn på når dette tar slutt. Jeg gjør det hver kveld nå for tiden: Håper at neste gang jeg åpner værvarselet vil det være styggvær i vente. Kanskje en avtroppende meteorolog har tatt feil, kanskje påtroppende om kvelden tolker de siste radarsignalene og annerledes, blir i tvil og varsler regn. Dag etter dag håper jeg at det svever en værballong over et lavtrykksområde med villvær, sender tallrekker tilbake til datamaskinene og får vakthavende meteorolog på Blindern til å ombestemme seg, stryke siste godværsvarsel og si at nå, nå er sommeren over.

I avgrenset mengde blir folk glade av godvær: Frognerfruer svinser svaiende ned neste fortauskant, flommende av forventning mot myke Majorstukrysset, brusende barske karer kommer med medbragt mat mot milde måner på hete hovedstadsgater, Jevnaker-jenter i jeans. Men når dager blir til uker med evinnelig hete: Rastløsheten. Jeg kjenner den stå som en stigende irritasjon på trikkestoppene, folk blir aggressive, jeg kjenner det selv, i meg selv. Utålmodige unger som maser om is, shoppende sjampanjerusede frøkner fra fjerntliggende bygder blir fryktelig frekke og åler seg svette, såpeglatte og glinsende gatelangs. Menn i femtiårsalderen fra Kinsarvik, Kristiansund og Elverum egler og blir irritable fordi de får kroppskontakt med andre menn, en fyr over middagshøyden som kjørte albuen i meg ved Kirkeristen, en kø av asiastiske turister gjorde at hans venstre overarm berørte min høyre i alt mylderet:
– No lyt du faen meg… sa han lavt på innlandsmål.
– Slapp av, mann, rolig, svarte jeg og viste håndflatene avvæpnende.
– Homo, sa han som avskjedshilsen før han og kjernefamilien satte opp farten over krysset med veiarbeid mot Storgata. Menn i femtiårsalderen fra Kinsarvik, Kristiansund og Elverum tror at det meste av mannlig kroppskontakt, særskilt i hovedstaden, handler om homoerotiske tendenser, og de blir krakilske og krenket av det, særlig i langvarige godværsperioder, mannesvette som møter mannesvette, og det er greit på fotballbanen, men ikke ute blant folk. Det er en greie blant menn i femtiårsalderen fra Kinsarvik, Kristiansund og Elverum det der, jeg har sett det så mange ganger før: Intimsoner som skrumper og menn, særlig menn og nesten bare menn, som tror at neste steg er å bli bortført til et buskas på huk på Huk. Blant annet derfor er ikke evigvarende godvær bra for noen av oss. Blant annet derfor. Det er i sommerheten man skjønner at Oslo har blitt for liten for seg selv. Nesten daglig har jeg kroppskontakt med menn i kjortler og kvinner i hijab, men de har innsett at slik er det i Oslo nå: Det er trangt, varmt, svett og klamt. Vi får leve med hverandre som best vi kan. Vi får gjøre det beste ut av det. Vi vemmes ikke av det. Men ekte nordmenn trenger et rom av avmålt kulde rundt seg.

Og jeg? Er jeg bedre? Jeg er vel ikke bedre! Jeg lengter etter kveldene, de svale kveldene der mørket faller og kanskje en meteorolog har ombestemt seg og varsler at sommeren er over, endelig, for en god stund, en værballong har falt ned over Franz Josef Land og sender signaler til vakthavende på Blindern om at regnværet og høstkulden kommer fra storhavet, det blir færre folk i gatene, og menn i femtiårsalderen fra Kinsarvik, Kristiansund og Elverum kan føle seg tryggere. Færre folk i gatene. Intimsoner som blir mer til å leve med. Men det er sikkert galt, det også.
Jeg elsker regnvær.
Men det er sikkert galt, det også.
I skrivende stund faller lyset. Det er å håpe på verre vær i morgen.

6 tanker om “Notat om godvær

  1. Værballongene som hver dag svever over Franz Josef Land forteller med sine avmålte matematiske koder som de sender tilbake til Blindern at det er noe som skjer, det er noe i gjære.

    Ja. Piskende regnvær.

  2. Skiftende vær, vær som gir håp om annet vær, forventning på grunnlag av livserfaring; det blir anna vær. Snart. Kanskje i kveld – eller kanskje i morgen. Et hver vær har sin egenart, sin sjarm. Men best er variasjonen, og forventningen om noe annet.

  3. Og jeg forstår at du lider av det samme værfenomenet som meg. Skrivevegring. Burde ikke både du og jeg sitte bøyd over tastaturet og trøkke frem bokstaver som skal bli bok? Isteden tuller vi rundt in space. Du skriver blogginnlegg, jeg kommenterer.
    Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det: La meg få drittvær! Steng meg inne med regn og blæst ute. Det går jo pokker ikke an å konsentrere seg med over 20 grader, sol fra skyfri himmel, havet som speil og fuglesang som eneste lyder.
    REGN!!!!!!!
    … jeg er sikker på at jeg kommer til å huske denne bønnen, og angre …
    God uke til deg, Arvola 🙂

    • Og her er vi ved poenget. Ja.
      Jeg er ikke så bekymret over distraksjoner. Forlaget sa til meg i april: Skift fokus, skriv andre tekster. Det var banna meg blant det klokeste jeg fikk høre i april. Jeg skiftet fokus, la ting fra meg, skrev andre tekster, skiftet fokus.
      Og nå, over sommeren, ser jeg store avsnitt som skal strykes og skrives om. Det er ikke det at stryking alltid er til det beste, men i mitt tilfelle var det nok det.

      Og nye perspektiver: Gjennom år har jeg fått høre at man aldri starter setninger eller avsnitt med «Og». Det var før jeg leste Camilla Collett i sommer. Hun ble ikke bare antatt, men gjenutgis. Så, gunnhild, vi kan godt la oss distrahere. Lykke til gjennom godvær og økende vindstyrke.

  4. Ja, det var også en måte å vinkle det på, altså intimsonen og homofobi blant menn fra div. landsdeler. Leste med et smil om munnen. Regn derimot…ispedd kraftig vind, en del lyd -og lyseffekter gjør at en sjeldent føler seg så levende som når man bivåner det hele fra trygg avstand…helst under et pledd… på verandaen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *