Led meg mot undergangen, kjære

Denne høsten er det 40 år siden det såkalte Stockholm-syndromet ble et begrep. Det er en skrekkinngytende påminnelse om forfeilet lojalitet og den absolutte nedgangen til helvete.

Det begynte den 23. august 1973 da Jan Erik Olsson gikk inn i Kreditbanken på Norrmalmstorg midt i Stockholm bevæpnet med en maskinpistol og dynamitt. Med våpenet i hånd forlangte han at den fengslede voldsdømte Clark Olofsson skulle bli satt fri, og krevde dessuten tre millioner svenske kroner, en fluktbil, våpen, skuddsikre vester og fritt leide. Som sikkerhet for kravet tok han 31 år gamle Birgitta Lundblad, 21 år gamle Elisabeth Oldgren, Kristin Enmark på 23 og Sven Säfström på 24 som gisler. Etter et krisemøte i regjeringen Palme ble den kriminelle Olofsson satt fri og ført til banklokalet. Det ble slått jernring rundt banken.

Gisseltakerne tok med seg gislene og barrikaderte seg i bankhvelvet, Olsson gjentok truslene sine og truet med å sprenge hele lokalet i luften om ikke de øvrige kravene ble innfridd. En polititjenestemann greide å ta seg inn i banken og låste alle de seks inne i hvelvet, slik at sikkerhetsstyrkene kunne ha kontroll på aksjonen. Norrmalmstorg var avsperret, Sverige holdt pusten. Men kort tid etterpå tok situasjonen en vending som ingen hadde ventet: Gisselet Kristin Enmark skiftet side, og ble pressetalskvinne for den kriminelle Olsson. Hun forlangte fritt leide for aksjonistene, og i en telefonsamtale med statsminister Olof Palme anklaget hun ham og politiet for uforsvarlig opptreden og feighet. Hun gjentok anklagene i et radiointervju fra banken. Enmark avleverte sterkt følelsesladede forsvarstaler for Olsson, og sa på vegne av gislene at ingen av dem var det minste engstelige, de hadde tvert om blitt gode venner og spilte bondesjakk sammen der nede i det barrikaderte hvelvet. Situasjonen var absurd for alle andre enn dem som satt innelåst i bankhvelvet.

Regjeringen Palme etterkom ingen krav. Derimot tok politifolk seg inn i banken, boret hull i hvelvveggen og sprøytet gass inn for å bedøve gisseltakere og gisler. Alle ble ført ut av lokalet uten fysiske skader. Olof Palme sa i et radiointervju rett etter aksjonen at det aldri hadde vært aktuelt å innfri kravene om fritt leide: «Et samfunn som bevæpner to gærninger med pistoler, som stiller bil, tre millioner kroner og uskyldige mennesker til disposisjon, det samfunnet skulle være sykt i kjernen, det skulle få uante konsekvenser, på det punktet tvilte jeg aldri et eneste øyeblikk.»

Til tross for dette fortsatte Kristin Enmark å forsvare gisseltakerne, hun nektet å vitne mot dem under rettssaken. Senere kom det fram at et av de andre gislene, Sven Säfström, frivillig hadde gått med på eventuelt å la seg skyte i foten av politiet for å la gisseltakerne få fritt leide. Dermed var Stockholm-syndromet et faktum og et begrep.

I moderne kriminal- og allmennpsykologi er det strid i dag om Stockholm-syndromet er et faktisk syndrom; om det dreier seg om faktisk og ektefølt medfølelse og kjærlighet mennesker seg imellom, om innlevelse og overbevisning om at makthaveren har rett til å få innfridd sine krav, eller om det bare er den klassiske historien om tilknytning mellom overgriper og offer, eksempelvis et barn som iherdig forsvarer sin overgripende mor eller far for selv å kunne overleve, eller offer for et rus- eller katastrofeavhengig familiemedlem som holder sine nærmeste i sjakk ved å spille på medmenneskelige følelser og forvrengt lojalitet. FBI har i alle fall tatt ballen: I et notat til tjenestefolk i den føderale politistyrken som ble utstedt i juli 2007 blir gisselforhandlere oppfordret til å spille på Stockholm-syndromet ved å indusere medfølelse i gisseltakerne: Bruk fornavn på de rammede. Fortell dem at gislenes nærmeste ser fram til å se de rammede igjen.

Det svenske språket har avfødt et presist begrep på mennesker som er rammet av det såkalte Stockholm-syndromet: «Medberoende» – medavhengige. Den leksikale definisjonen av en medberoende er nådeløs: «Medberoende är ett tillstånd som kan drabba en person som lever tillsammans med en missbrukare, exempelvis en alkoholist, narkoman eller annat destruktivt eller problematiskt beteende. Den medberoende anpassar sitt beteende och sin personlighet efter den som är beroende i hopp om att kunna hjälpa. En del lär sig detta beteende redan som barn medan andra har lärt sig det senare i livet. Karaktäristiska drag hos medberoende är bland annat följande: De känner sig ansvariga för andra människors beteende, är ofta omedvetna om vad de själva vill och behöver, känner sig säkrast när de ger, attraheras ofta av människor med behov, attraherar ofta människor med behov, känner sig uttråkade och tomma om de inte har någon att hjälpa.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *