Hold et våkent øye med valgomatene.
I år, under dette stortingsvalget, har vi delvis gitt fra oss valgmuligheten til å tenke fritt. Valgomatene leder oss på rett vei, bestemmer hva vi skal stemme, maskinene tenker for oss, det er forhåndsprogrammerte meninger som vi kan klikke oss gjennom, og ut kommer en fiks ferdig løsning. Vi trenger ikke snakke med noen: Ikke politikere, ikke analytikerne, ikke ofrene for forfeilet politikk, ikke folk i andre land, vi trenger ikke lytte til andre råd enn valgomatenes. Lykkelige over å tro at vi har tatt selvstendige valg kan vi legge konvolutten i urnen.

I år er det jo bare en lek, ikke sant. Det er så morsomt: Maskinene tenker for oss! Festlig! Festlig! Et dataspill! Men hva med neste gang? Om tretti år? Førti år? Dukker valgomatene opp som ettermiddagspatruljer og banker på døren valgdagen, med stålnever og røde øyne som leser strekkoder og minner oss med fløyelsstemme om hva vi skal stemme? Med fullmakter til å låse oss ute fra demokratiet og gi oss husarrest til vi har blitt snille?
Hold et skarpt og våkent øye med valgomatene.
Neida. Jeg kødder bare. Det er bare kødd, ikke sant.
Det er bare på gøy.