Jeg løper. Gjør en hastig avtale med en sorg som kommer opp i meg gjennom inngangen til Frognerparken, der løvet faller nå: Jeg puster: Ikke dit. Ikke den veien. Svinger forbi et eldre ektepar som har tatt veien gjennom Frognerparken av gammel vane. Hun plukker opp et sjokoladepapir, skal til å kaste det i en søppeldunk, han retter på henne:
– Hva har vi sagt om…
Han slår papiret av hånden hennes:
– Du skal faen ikke…
Jeg løper forbi, hører ikke mer, hun mumler unnskyld – noen og sytti år gammel? De har hatt det slik lenge. Hun ville bare rydde opp etter andre, han forbyr det.

På øret: «Bright eyes», jeg løper forbi fire unge kvinner som har satt opp en engangsgrill ved Monolitten, det er ikke lov, men de gjør det, likevel, skamløst, jeg løper, runder runden, snur, møter henne og ham igjen, passerer dem med to meters klaring, jeg ser at han har det der glassblikket, gammelmannsblikket, og hun, hun ser på meg med en trettiårig kvinnes blikk, et kort sekund, kanskje to, det sier:
– Snart. Jeg skjems, men snart er jeg fri.