Ny utlånspraksis vs bare må ha det

De to kvinnene lener seg mot hverandre, som for å utveksle dype statshemmeligheter.
– Men kjære vennen min, du har da aldri hatt problemer med å få lån! Hvorfor nektet de deg det? nesten hveser den ene, oppbragt og med oppspilte øyne.
– De sa jeg måtte selge leiligheten i Jacob Aalls gate først. Ny utlånspraksis. Og så var det noe med lånet på Landroveren, hun var så sinnssykt frekk, hun derre bankdama! sier den andre.
Den første trekker pusten, oppbragt:
– Men for noe jævla mas! De vet jo at du ikke kan selge leiligheten i Jacob Aalls gate nå! Nå? Selge den nå? Er de klar over hvor stort tap du kommer ut av det med? Leser de ikke aviser i bankene? Faen, ass. Og dette skal være verdens rikeste land? Kjipinger, ass.
Hun smeller venstre håndflate i bordet, det oppstår en kortvarig og vakker resonnans i det portugisiske serviset. Den første vinker på servitøren, som svømmer bak den stålkledte, mattbørstede disken og fisker med seg den mobile kortterminalen. Vestkanten er kledelig blå mot eftermiddag, og for så vidt mot alle tider av døgnet. Men noe har skjedd, også i godtfolks liv:
– Jeg vet. Gå’kke an å selge nå, vøtt. Men jeg har så jææævlig lyst på den derre bak Colosseum. Du vet, rett på skrå bak. Femroms, og med italienske fliser, du vet de smårutete vi så i den penthousen i Firenze i forrige uke? Liknet helt. Faaen, ass. Jeg må ha den.
– Hva med moren din? Kan ikke ikke hun garantere? Det er jo bare snakk om et par års tid. Moren din tar det, vøtt. Det ordner seg, moren din er helt fantastisk, hun er så sjenerøs.
– Stoler på henne nå ja. Mamma skjønner sånt, hva som betyr noe her i livet. At det faktisk forplikter å ha barn.
– Kode og klar, sier ekspeditøren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *