Cheese

På alle Instagram-bildene jeg hadde sett av ham smiler han. Han poserer rett-opp-og-ned med henne ved siden av seg, og han smiler kjempebredt. Alltid med tennene blottet, han har trukket tungen tilbake slik man gjør når smilet er på grensen til latter.

I forrige uke var det Barelona, på en fortauskafé, hun sitter i gulblomstrete kjole, han holder rundt henne og smiler som om det er like før han skal til å bryte ut i latter, det er som om bilderammene skjelver av den sprengte familielykken. En måned før der var det på en strand i Mallorca, i bakgrunnen bader ungene, hun ligger i sanden og har dekket seg tekkelig til med et håndkle, det er hun som tar bildet, det er det alltid, strekker den høyre hånden så langt opp hun greier, og han smiler igjen, øynene hans skinner, de er smale av smilegrimasen, og selv om han ikke er mer enn i slutten av trettiårene har det allerede lagt seg tydelig ansporing til smilerynker vannrett ut fra begge øyekrokene mot tinningen. Det er ikke rart, hadde jeg lenge tenkt, mennesker med mange smilerynker er lykkelige. La oss for eksempel ta Hjallis, kong Glad, han smilte visstnok hele tiden. Finnes det et bilde av Hjallis der han ikke smiler? Ikke et eneste. Hvis man studerer det berømte bildet av Hjallis der han blir blendet av blitsen til fotograf Johan Brun på Bislett i 1951 – smiler han til og med der, selv om det kostet ham seieren?

De har vært sammen svært lenge, lengre enn flere par jeg for tiden kjenner. Og jeg unner henne denne lykken, livet hadde ikke fart særlig godt med henne tidligere. Og nå har de barn sammen. Jeg hadde fått et klart inntrykk av ham som en svært imøtekommende mann. Nettopp derfor var overraskelsen stor ved å møte ham i levende live. Hun hadde invitert meg til en av disse mottakelsene, en av disse selvhøytidelige ansamlingene av mennesker som ikke har noe å si hverandre, og som kanskje heller ikke bør si hverandre noe, hun sa at dit måtte jeg komme, det ville bli så hyggelig, og så får du jo møte ham! Forsåvidt var det jo det, jeg knyttet et par nye løse bekjentskaper mens jeg snakket uforpliktende og nikket høflig til omtrentlige og tidvis også bisarre analyser av norsk innenrikspolitikk. Men bevares, det var også underholdende: En av mine samtalepartnere fremviste klare fascistoide trekk blandet med forkjærlighet for Senterpartiet, en eksplosiv blanding som økte i styrke med antallet velkomstdrinker som han forsynte seg støyende og hjertelig av. En annen, en kvinne med uforløst og voldsom aggresjon mot eksmannen, ble overmåte interessert da jeg fortalte at jeg er advokat, det lyste av de smale øynene hennes da jeg gav henne mitt kort og bad henne kontakte meg på mandag, så kunne vi se på saken. Det var naturligvis blank løgn. Jeg vil ikke ta i den skitne historien med ildtang, hun har ingen sak, det er det derimot eksmannen som har, kunne jeg konstatere etter ren juridisk hoderegning jo mer hun avslørte av vanviddet sitt. Derimot kan det hende at jeg foreslår andre ting som ren tidtrøyte, kvinner i hennes situasjon er alltid best i sengen når de skal hatpule, de er meget seksuelt konstruktive, menn i lignende situasjoner blir stort sett bare apatiske og drikkfeldige.

Brått var hun der.
– Koser du deg! Så fint du kunne komme! Har du det fint for tiden? Har du fått noe å drikke?
Anslagene hennes til samtaler er alltid forvirrende og med mange fokus, men jeg har blitt vant til det og visste at jeg kunne svare på alle spørsmålene med et enkelt:
– Jo takk!
Hun kommer aldri med oppfølgingsspørsmål, hører aldri etter i konversasjoner, så jeg slapp som vanlig unna med det.

Men så var det altså han, Den smilende Mannen. Han stod keitete rett-opp-og-ned ved siden av henne, som en slags accessoire, pen i tøyet, blanke sko. Han gikk i ett med det meste. Men det var blikket som skremte meg: Han håndhilste på meg med en fullstendig tom mine, besvarte ikke hilsesmilet, øynene lignet innklistret hyllevare fra Panduro; slike øyne man får kjøpt i små plastposer som kan settes på dukkeansikter og som man må male glans og glød i selv. Øynene hans glinset ikke av noe som helst. Han hadde noe skremmende uferdig over seg, jeg kunne se at han ikke stod for noe som helst, og han deltok heller ikke i samtalene som hun bød oss opp med. Men han hadde klare smilerynker, jeg så dem tydelig som furer rundt langs tinningen, akkurat som på Instagram, plugfurer av mange års smil, men selve hovedattraksjonen, smilet selv, var der ikke. Han var bare rett og slett tom for innhold.

– Kom, vi må ta et bilde! sa hun og trakk meg nærmere, fisket opp mobilen fra veska og bad meg komme tett. Jeg stod ved siden av den tomme mannen og kunne kjenne at han ikke engang luktet noe: Ikke spor av parfyme, ikke antydning til kroppslukt, det var bare dressjakkeslaget hans som hadde antydning til duft: det luktet anonym Dressmann, nyfabrikert, akkurat pakket opp av pappeske og stilt i reol.
Hun plasserte seg selv ytterst til venstre, vi så rett i mobilen mens hun fyrte av et par kjappe eksponeringer på strak høyrearm.
– Har du noe imot at jeg legger det på Instagram? Jeg må jo vise at jeg endelig greide å lokke deg ut fra papirbunkene! sa hun og ventet ikke på svar. Jeg sa lattermildt at det måtte hun bare gjøre, dette var jo så hyggelig. Den tomme mannen stirret ut i et vakuum, var i sin egne alternative virkelighet og deltok ikke i samtalen. Ikke lenge etterpå var hun drivende full og ville danse, jeg sa at jeg fikk komme meg hjem til papirene mine, det ventet tross alt nye saker på mandag, hun bare lo og kysset meg på kinnet:
– Vi høres!

På bussen hjem åpnet jeg Instagram for å se hvordan jeg tok meg ut på det oppstilte bildet. Jeg var helt som normal, kunne jeg konstatere, verken mer eller mindre, og hun hadde antydning til alkoholglød i pupillene. Og han. Han smilte som om det ikke fantes en morgendag, han hadde blottet tennene, akkurat slik som på badebildene fra Mallorca, akkurat slik som på den fortauskafeen, og slik han var på absolutt alle bildene: Et stort smil, hjertevarmt, lykkelig, som om han kunne bryte ut i latter hvert øyeblikk, som om han var født inn i en eneste stor lykkelighet. Jeg lukket Instagram og tenkte at nå gjelder det bare å vente. Det er uvisst hvem av dem som har en sak, men jeg har bestemt meg for å ta den.

3 tanker om “Cheese

  1. Kult. LItt sånn blanding, hva er novelle eller hva kunne vært virkelighet?

    Facebook (instagram) – eller sosiale medier generelt – sin glamorøse fasade fanger du fint.
    Fasade er nettopp stikkordet. Det er så lett å la seg lede til å tro at alle andre lever et kjekkere eller mer spennende liv – det er jo det de presenterer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *