Folk flest tar feil

De aller første trekkfuglene fra forrevne kyster og pløyde jorder i nord er allerede framme på vinterbeitene i sør. De første interkontinentale rutene har landet på vinmarkene ved Bordeaux, satt sine lange vadebein langs Donaus sørlige bredder på mellomlanding, mens andre har et stykke igjen og tar fatt på transportetappen fra havneområdene i Algeciras på Gibraltar; når de kommer høyere opp og klar av morgendisen fra Middelhavet ser de den afrikanske landstripen i Marokko som en brungrå stripe og styrer mot klipper og sletter der framme.

Den 18. september i år, mens de siste arktiske, flyvende etternølerne setter kurs sørover etter en sommer med lodde og annen åte fra Barentshavet som kraft til langreisen, ligger Greenpeace-skipet «Arctic Sunrise» rett sør for øygruppen Novaja Semlja, få sjømil fra Vardø. De 30 om bord skal markere at oljealderen i nord allerede har gått altfor langt: Oljeplattformen «Prirazlomnaya» fra det mektige russiske selskapet Gazprom skal ut i arbeid på feltet. Blant dem som har meldt seg frivillig er 31 år gamle Sini Saarela fra Finland. Der ute i rom sjø skal hun feste et banner til plattformen, som et fredelig og visuelt signal til russere, finnmarkinger, resten av verden: Ikke gjør det. Ikke gå den veien. Det er fortsatt tid.

Sini er blant dem som ikke bare mener noe, hun tar konsekvensen av at hun mener noe. Hun og en sveitsisk aksjonistkollega border oljeriggen, men så skjer ting raskt: Russisk kystvakt går til hardhendt motaksjon, fyrer elleve varselsskudd mot aksjonistene og forsøker å få Sini av riggen ved å dra i sikkerhetslinene hennes for å kaste henne i sjøen. Senere firer spesialsoldater seg ned på skipsdekket, tar kontroll over skipet og tvinger det til havn i Murmansk, flere fra mannskapet låser seg inne i skipets kommunikasjonsrom og får gitt beskjed til land om hva som er i ferd med å skje. Dramaet om bord på «Arctic Sunrise» kan sammenliknes med det som skjedde da norske kystvaktinspektører forsøkte å stanse den russiske tråleren «Elektron» på tjuvfiske i oktober 2005, forskjellen er at denne gangen følges ikke saken av en norsk regjering i krisemøter og møter på diplomatisk topplan.

I skrivende stund sitter tretti aksjonister fengslet i en av Russlands nærmeste nabobyer til Norge. Mannskapet fra «Arctic Sunrise» er varslere med alle fakta på sin side, men med grådighet, flere nasjoners unnfallenhet og alminnelige borgeres likegyldighet mot seg.

I miljøspørsmålet har jeg valgt side. Jeg tok valget for trettitre år siden, og har valgt å holde fast ved det siden. Det har ikke på noe vis hindret meg, eller andre journalister jeg kjenner som har tatt det samme valget, i det daglige arbeidet, vi har med like åpent kritisk blikk formidlet letesjefers glade budskap til forpinte lokalsamfunn om at nå har de funnet hundrevis av millioner oljeekvivalenter, like mye som vi har dekket miljøaksjoner med skitnervøse førstegangsreisende i ulovlige aksjoner med politikere og lokalsamfunn mot seg. I min verden finnes det ikke noe pompøst eller selvrettferdig i å støtte Greenpeace med noen tiere i måneden. Og jeg har vært så heldig å ha hatt, og ha, arbeidsgivere som stoler fullt og fast på vurderingene mine. Ett vet jeg: Hvordan jeg som journalist skal håndtere saken der tretti fredelige demonstranter står i fare for å bli dømt til sju års fengsel etter aksjonen mot vanviddet i nord: Med kritiske spørsmål til norske og russiske myndigheter, om unnfallenhet, til førjulssyslende nordmenn om likegyldighet, og like mye til aksjonistene selv: Om hvordan de selv opplever å sette sin egen og andres sikkerhet i fare ved å entre oljeinstallasjoner i et åpent Barentshav som er så farlig at det kan gå kaldt nedover ryggen på den mest innrøkte ishavsskipper.

Tre samtaler som har brent seg fast i meg:
Samtale én, med en journalistkollega med førti års fartstid og kilder i alle verdens petroleumsmiljøer:
– Når et selskap har bestemt seg for å satse på olje, så finnes det ikke den makt i verden som kan stanse det. Ikke en eneste makt i verden.
Samtale to, med en pressetalsmann i Forsvaret som jeg en sommerdag i 2003 spurte hva som kom til å skje dersom supertankeren «Moscow», i hjelpeløs drift utenfor Nordkapplatået med hundre tusen tonn råolje om bord, traff fjærasteinene:
– Da kommer hun til å asfaltere Finnmarkskysten, sa han tørt.
Samtale tre, med en journalistkollega like oppgitt som meg for noen år siden:
– Det er forjævlig. Vi har lest og viderebragt fagrapporter, delrapporter, høringsuttalelser om klimaendringer, oljeutvinning, råoljetransporter og seismikk i årevis, og likefullt sitter vi her og hykler med vår selvpålagte objektivitet, mens vi bare har lyst til å hyle det ut: Folk flest tar feil, det går til helvete.

For slik er det: Folk flest tar feil. Og når noen i pressen, fra og med i dag Aftenposten prisverdig nok, forlanger at folk flest skal stå fram i kommentarfeltene med fullt navn, kunne vi kvittere i all anstendighet med å fortelle litt om hvem vi selv er.

Når jeg lar fingertuppene stryke over dette kartet som ble trykket i 1747 er det som om papiret selv er like nytt som farvannene var for havforskeren Jacques Nicholas Bellin som laget kartet. Det var her, utenfor Novaja Semlja, at Greenpeace ble arrestert 266 år senere. Bellin tegnet landstripene, loddet dybder, fastslo strømretninger, risset iskantgrenser. I dag er det samme kartet helt annerledes, med firkantede blokker med tall som angir konsesjoner. Men de samme fugleartene flyr der fortsatt, enn så lenge, og selv har jeg lyst til å se trekkfuglene vende tilbake til hekkeområder som sitter fast i instinktene gjennom uminnelige tider. Og jeg vil se fengselsfuglene i Murmansk, inkludert to journalistkolleger som var på skipet, satt fri, slik at de kan fortsette å varsle. Jeg står på en epostliste med siste nytt fra de som sitter fengslet, i går lå et brev fra Sini Saarela i epostboksen via Greenpeace, brevet er et øyeblikksbilde fra en fengselscelle tre timers reise fra vår egen førjulstid, jeg gjengir brevet fra henne i sin helhet. Lyset der oppe er så vakkert nå.

« Murmansk fengsel SIZO-1, celle 217

Kjære Greenpeace-familien

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket for all støtten, de varme tankene og omsorgen vi har fått fra dere. Det har varmet hjertet mitt og gitt meg tårer i øynene å høre om den globale støtten vi har fått. Vi er så heldige som har dere! Jeg synes synd på alle de aktivistene som sitter fengslet rundt om i verden som ikke får samme støtte og omsorg som oss. Brevene, meldingene og hilsningene jeg har fått, får meg gjennom dagene og ukene. Jeg leser de igjen og igjen, og de får meg til å smile, le og gråte alt på en gang. De gir så mye lys i den mørke og tidlige vinteren i Murmansk.

Jeg ønsker å fortelle deg at jeg har det bra, det samme har de andre jentene i teamet, jeg hører fra dem hver dag. Hele teamet vårt er i samme fengsel og det får meg til å føle meg trygg. Vi behandles bra i fengselet, og mange av oss har mottatt støtte og respekt fra de andre innsatte. Endelig har vi fått bøker fra fengselsbiblioteket. Støtteteamet vårt i Murmansk sørger for at vi er glade og trygge ved å sende oss mat og klær. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde dette vært mye hardere og vi hadde vært veldig sultne og kalde.

Den tidlige vinteren har kommet til Murmansk, det har snødd i noen dager allerede. Jeg bruker mye av min tid til å se ut vinduet når solen skinner, det får meg til å tenke på deres støtte, og det gjør meg glad og får meg til å smile. Når det snør tenker jeg på Arktis, sjøisen, den vakre naturen der oppe, og det gir meg styrke, det gir alt dette mening.

Ellers bruker jeg dagene på å skrive, lese, tegne. Jeg danser hver dag i cellen og har allerede blitt godt kjent med russisk popmusikk. Når vi er “ute og går” hopper jeg rundt i sementboksen og vaktene ler av meg. Jeg tøyer og synger (heldigvis er veggene tykke).

Tusen, tusen, tusen takk! Tusen klemmer og varme tanker, jeg savner dere alle sammen,
Sini »

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *