Frisører

Jeg kan se på bilder av meg selv tatt på syttitallet, på åttitallet, og det slår meg hvordan jeg ser ut på håret. Jeg skammet meg sånn.

Jeg husker første gang jeg for alvor tenkte på det: Det var i entreen hos en grandtante, jeg var ti år, hun hadde slått meg over munnen med flat hånd fordi jeg hadde sagt «faen i satan». Hun hadde fått polio på førtitallet, blitt lam, og hun kunne derfor si og gjøre hva hun ville, det var synd på henne, hun sa det selv: Hun sa at det var synd på henne, og har du ikke skam i livet, gutt, står du her og påkaller styggemannen. Og så slo hun. Alle var redde for henne, og hun ble spurt til råds om alt mulig, hun var den røde tråden gjennom slekta, og nå hadde hun hentet opp flathånda fra armlenet på rullestolen, truffet meg med full kraft over munnvikene, armene hennes hadde fått seige muskler av all rullestolkjøringen gjennom nesten tretti år, det blødde fra tannkjøttet mitt, det pep i det ene øret, jeg stod med rødkantede øyne og så meg selv i speilet i entreen hennes, det luktet talkum, hun pleide å dusje seg med talkum før hun la gebisset i vannglasset hver kveld og veltet seg opp i sengen, alltid ved nitiden på kvelden, og da måtte det være stille i huset, de gudskjelov få gangene jeg overnattet der måtte jeg legge meg klokken ni, jeg lå i sengen på gjesterommet hennes og konsentrerte meg om å studere tapeten, og denne kvelden hadde jeg gjort opprør og sagt hold kjeft og faen i satan, nå stod jeg i entreen, det blødde fra munnen, jeg så meg inn i speilet og tenkte: Jeg ser så stygg ut på håret.

Det er mye jeg burde sagt opp gjennom årene til mine frisører. Kanskje er det minst like mye de burde sagt til meg; men jeg klandrer dem ikke for å tenke på bedriftens bunnlinje og gjeldende mote istedet for å si det som det var: At jeg var på feil sted hvis det var slik jeg ville ha det. Det slår meg hvor ofte jeg var på feil sted, og det har preget meg siden. Syttitallet har jeg ikke så mye pent å si om, jeg har sagt det før. Og frisørene klippet oss likt, med bollesveis, det var gamle menn med skjelvende hender som lugget oss i nakken og sa at vi var blitt langhårede, det likte de ikke, sa de.

Det kom et åttitall. Grandtante hadde ikke mer hun skulle ha sagt om slekta, eller om meg, hun ble funnet en ettermiddag i sin egen seng, nydusjet med talkum, gebisset på sin sedvanlige plass, det boblet langs hjørnetennene i vannglasset; hun hadde antakelig ligget død i en uke, det luktet begynnende forråtnelse i soverommet hennes, jeg hørte noen si det siden. Hun hadde sovnet inn i en slags grotesk fosterstilling med øynene åpne. Begravelsesbyrået greide ikke å knekke henne på plass på båren, men fosterstillingen hun hadde dødd i passet perfekt for rullestolen, derfor ble hun av praktiske årsaker trillet ut, med åpne øyne og et rasende, faststivnet uttrykk i ansiktet fra rullestolen, hun døde slik hun levde. Men hun levde også på et vis videre: Hun hadde innprentet de gjenlevende at det bare var å gi ungdommen et slag over kjeften, så ble det nok fred.

I dag kan vi peke på bilder fra den gangen, riste på hodet av hverandre og si: «Haha, hockeysveis!» Men jeg følte meg fin da jeg fikk min aller første hockeysveis, dandert, sprayet og lagt på plass av henne som plutselig klippet meg i den venstre øreflippen. Hun var noenogtjue og hadde hockeysveis selv. Hun var den første som sa at jeg var søt. Uttalelsen hennes kom helt uventet, hun  hadde spurt hva jeg hadde lyst til å jobbe med, jeg sa at jeg skulle bli meteorolog, hun sa oi, det er spennende, og jeg synes du er søt, og nå skal du bli enda søtere. Jeg ble så overveldet over å høre dette at jeg snudde meg mot henne, og da glapp saksen hennes og skar et dypt kutt inn i øreflippen min, hun sa unnskyld, unnskyld, herreguud, gikk på do og hentet papir som hun holdt for øret mitt, hun luktet rart, opphissende, jeg fikk et arr som jeg den dag i dag holder høyt, fordi det minner meg om noe voldsomt, et stoppested i livet, en ny vending, det var jo egentlig min skyld at hun hadde klippet meg i øret, men hun sa at jeg ikke trengte å betale noe, og hun betrodde meg at hun skulle høre på værvarslene mine.

Det kom flere frisører, jeg husker en omreisende fyr i førtiårene, han hadde kommet rekende med hurtigruta og stod på døren med aksent fra Råde og påstod at han hadde fagbrev. Han beordret meg ned i min bestemors gyngestol, skamklippet meg til det ugjenkjennelige, forlangte nitti kroner og ryddet ikke opp etter seg, jeg måtte selv feie opp etter ham, og jeg burde stått i døren og ropt at nå har du virkelig gjort det store, din jævel, hvordan skal jeg nå vise meg blant folk de neste ukene. Men han var borte over alle hav med sørgående hurtigrute og viste seg aldri mer i traktene, og jeg fikk kviser store som oppblåste tyttebær etter frosten i oktober, jeg var et aldeles forferdelig syn. Min bestemor sa at ja, sånn går det, som du ser ut, gutt, men det var
dine nitti kroner, jeg legger meg ikke opp i det, og du burde virkelig gjøre noe med de kvisene dine, du ser ikke ut, gutt.

I begynnelsen av tjueårene klippet jeg meg første gang hos henne som hadde investert overmåte i hårfønere med 800 watts varme og firekilos lufttrykk. Dette var på moten da. Jeg så ut som en forblåst puddel, prisen for hårklipp hadde nå steget til godt over hundrelappen, og når jeg i dag ser på bilder av meg selv bare ler jeg.

Når jeg nå, i dag, som en godt voksen mann, betaler svært mye penger for en klipp av et noe gråere hår, blir jeg ikke spurt om hva jeg skal bli. Som mange nå vet: Jeg ble jo aldri meteorolog. Hun spør istedet hvordan jeg har det med den jeg er. I halvannen time. Min faste nåværende frisør har en mengde ideer om nåtidens mann, som faktisk er meg, må jeg erkjenne, og hun er svært omtenksom: Hun blander kaldt og varmt vann i en vidunderlig temperatur, og når fingertuppene hennes tar tak i øreflippene mine er det intet som betyr noe annet der og da enn at hun tar tak i øreflippene mine. Hun forteller meg at verdens trendsettende frisører ofte henter inspirasjon fra arkitektur. Mens hun tar tak i nakkehårene mine og holder dem mellom venstre pekefingertupp og langfingeren, akkurat passe lengde, forteller hun at frisører kan sitte på en høyde ved en italiensk landsby og la blikket gli over takene der nede, og når morgensolen reiser seg over havkanten, når sirissene i åssiden våkner i rosmarinbuskene, da vet de hvordan neste klipp som tar pusten fra verden skal bli. Eller de kan stå inne i en katedral, sier hun, med nakken bakover, studere hvelvingen som er støpt og pusset for fire hundre år siden, hun illustrerer dette ved å bøye nakken bakover, hun lukker øynene, hun blir en av dem, åpner munnen, og plutselig får de en idé, disse frisørene. De er frisørstandens fritenkere, det finnes ikke filtre i dem. Hun smiler ikke når hun spør om jeg er fornøyd, det er ikke nødvendig å spørre. Hun spør om vi skal sette opp ny time, kanskje i januar, den sjette, det er åtte uker til, og jeg sier jatakk, det kan passe aldeles bra, og hun spør om jeg har det jeg ellers trenger, og jeg sier akkurat passe nok om den saken, betaler, hun gir meg en klem, jeg går ut i bygatene og jeg eier ikke skam i livet. Jeg eier ikke skam i livet, ikke over akkurat dét.

3 tanker om “Frisører

  1. Ah, at frisørene er inspirert av arkitektur forklarer jo frisyrene til en del yngre menn.. stigende opp mot himmelen, Eiffeltårnet kanskje? Eller med en snei øverst, som Operaen?

Legg igjen en kommentar