Notat om overflater, samt om skjemte pærer

På vårparten ble jeg kjent med et sterkt ubehagelig menneske som mente at quickfixen på menneskers tap, nederlag og feilgrep var å bite tennene sammen, pusse fasaden og ordne det meste med penger. Dyptloddende samtaler ned i menneskets mørke var tabu, rett ut sagt for taperne, og det verste man kunne gjøre var å gå i seg selv, mente dette mennesket. Vi prøvde det, eller rettere sagt: jeg prøvde det, og samtalene om livets hindre falt stentunge til kafégulvet. Dette mennesket: Det rant en kulde langs munnvikene når ordene kom, en kulde som sank ned mot bordplaten, la seg som en grå skodde og gjorde hendene mine iskalde, følelsesløse, lik mennesket som kulden stod ut fra: følelsesløst, kjønnsløst, et menneske som viste seg å være rasende på alt og alle som ikke kunne eller ville innordne seg. Jeg fikk høre monologer om mennesker som kan takke seg selv, og om et dårlig skjult raseri over dem som ikke blir som alle andre.

Misnøye! Å, denne deilige misnøyen! Er det ikke forlokkende å stå i den? Kose med den, dyrke den, være indignert på alles vegne over andres slurv med eget liv og mangelfulle disposisjoner? Jeg syntes, som alle andre normale mennesker med feil og mangler, at det var forlokkende, dette mennesket, hvis favorittsetninger jeg fort fant ut var: «Hva var det jeg sa. De skulle hørt på meg. Du skulle gjort som jeg bad deg om.»

Men det var akkurat der: Alarmklokkene gav fra seg sine første, spede klemt akkurat der, og fortsatte å lyde knapt hørbart da jeg varsomt, men retningsstyrt fikk beskjed om å tenke over om jeg bor pent nok, tilstrekkelig bemidlet og romslig. «Du bor tross alt i et nabolag bestående av negre, enker og faderløse, jeg mener… se på dette utenfra», sa dette mennesket. Og videre: «Har du selv fått til det du… nei, glem det.» Dette mennesket bad meg tenke gjennom dette nøye – det kom ikke ferdig som fullstendige setninger, men mer som løse, uangripelige anklager, brokker av gjør-det-selv-tanker som ligger ferdig utstanset som plastbiter i en pappeske, som et byggesett, der man selv må finne bitene og lime dem sammen, men det finnes bare én riktig konstruksjon. Klokkene kimte høyt og skingrende da jeg videre ble bedt om å tenke gjennom om jobben jeg har strengt tatt er noe å skrive hjem om: Det finnes da andre jobber andre steder som ville passe bedre, sa dette mennesket og la en kunstpause ut i rommet, en av disse kunstpausene som beregnende mennesker legger ut mens de fortsatt har et visst overtak på situasjonen, som kan kamufleres med tilsynelatende å pense samtalen over på et «og ellers, da, trives?» eller «har du sett den siste filmen til Woody Allen?» mens det som strengt tatt fortsatt står i rommet er kunstpausen, den anklagende påstanden som ikke skal besvares, men tas til etterretning, ikke til orientering, men til etterretning. Det var da jeg kjente at kulden til dette mennesket var ved det absolutte nullpunkt, jeg vissste nå at jeg i ukesvis hadde sittet tvers overfor et gjennomfrosset menneske, jeg la sammen alle faktorer, husket samtaler ukesvis tilbake og kjente fluktinstinktet i meg: Her kan jeg ikke være. Jeg reiste meg og gikk, mennesket foran meg satt glasert av is tilbake, jeg hutret på vei ut døren. Frostskadene var bare overfladiske, kunne jeg konstatere da jeg kom ut; jeg har vært ute noen vinternetter tidligere og kjenner til førstehjelp mot kulde.

Tapet ved dette bruddet var ikke noe å snakke om, jeg tror snarere vi begge satt høyst forundret tilbake og spurte oss selv, hver på vår kant: Hva i alle dager tenkte jeg på, hvem faen var det der?

Dette er en pære. En ganske vanlig pære i fasong og størrelse. Den har ligget i avdelingen for pærer sammen med andre pærer av omtrent lik størrelse og fasong. Likevel er denne pæren annerledes: Den er skjemt. De brune flekkene er innsunkne og bløte, den grønne fargen flasser av. Grunnen er at denne pæren satt litt for vanskelig til da sprøytedysen sveipet over treet. Denne pæren unnslapp sprøytespissen, fruktverdenens Botox, og jeg velger konsekvent, – konsekvent – slik frukt og grønt. Der de andre pærene, de skinnende blanke og faste, har et molekyltynt, florlett giftlag over seg, er denne pæren helt naturlig. Ingen fasade. Eter man den, kan man komme til å få i seg enkelte bakterier og sopp som de andre pærene ikke har. Men dette styrker på sikt immunforsvaret, og en lettere skjemt pære smaker så meget bedre. Flekkete pærer og jeg har noe å snakke om.

3 tanker om “Notat om overflater, samt om skjemte pærer

  1. Wow..har ikke så mange ord for å beskrive hva jeg leser, men blir sittende litt stum av beundring og tenke 🙂 Bloggen din er spennende, oppdager nye ting å lese hele tiden!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *