Landet lenger bak

– Lengter du hjem?
Jeg har selv lagt opp til spørsmålet ved å beskrive at det lukter bjørkefyrt vedovn gatelangs på Oslo øst om kveldene. Det er en kulde som blander seg med vedfyringen, en lukt som er meg bekjent, både vedfyringen og kulden, det er noe håndgripelig og begripelig ved luktblandingen av vinter, verden henger sammen om kveldene på den måten, den skal det, henge sammen, på denne tiden av året, det skal fryse på, mørket skal strekke seg et godt stykke ut på dagen, etterlate dagslyset hengende i tynne striper noen få timer før mørket igjen tar tak og forkorter det våkne døgnet.
Så jeg svarer ja.
Og likevel er jeg jo hjemme.

Derfor er svaret komplisert, men de innvidde forstår: Jeg er hjemme fordi jeg har vært et annet sted, fordi jeg kan knytte denne vinteren opp mot andre vintre. Jeg ser folk forbanne mørket og telle ned til de lysere dagene i januar, februar, mars, fram mot påske, mot sommer, mot guder vet hva. De tillater seg selv å fryse til is sammen med vinterkulden og setter livsløpet på vent i påvente av en annen tid. Det er en risikofylt uvane å legge seg til, å vente på noe «bedre», på noe uspesifisert «annet» som skal skje. For hva om det ikke blir «bedre»? Hva hender med et menneske hvis store deler av året, livsløpet, ikke blir «noe annet» enn «dette»? Og det er det jeg innser ved min egen tidligere ventetid: Jeg gikk og ventet på noe som aldri skjedde, og ikke kom det til å skje, heller, fordi jeg ventet på at dette «noe» skulle skje. Det er mer enn tjue år siden jeg hadde min første samtale med en venn om det, han sa:
– Jeg går bestandig rundt og venter på noe, men jeg vet ikke på hva.
– Jeg også, svarte jeg, og så snakket vi ut om det. Vi hadde dyptloddende samtaler om dette i kvelder fylt av stupende vintermørke, kvelder som var så kalde at frostrøyken fra havet frøs til is på ytterveggene, vi snakket ikke om været, den gangen var ikke været noe tema, det var bare til å leve med. Vi snakket om andre ting i tilværelsen; om ambisjoner, om forhold, om mennesker vi hadde møtt og ventet på å møte, om fortid og fremtid, om seksuelle lengsler. Å snakke om været var bare platt og vulgært, ikke engang fiskerne som kom fra storhavet snakket om været, de lempet linestamper opp på akterdekket og fosset mot fiskefeltene igjen, pågangsmot som faen, ventet ikke på annet enn at kulingen skulle kaste seg rundt. Ingenting annet.

For er det dette som er å være hjemme og samtidig lengte hjem? Å vite at tross alt – tross absolutt alt – så ble livet til å leve med? Å være voksen og ansvarlig nok til å innse at å være hjemme er å føle seg hjemme flere steder, tillate seg å lengte og vite at lengsel ikke er ventetid, men nettopp det: lengsel? Og samtidig, nå, blir jeg forvirret av mennesker som ikke har tid til å vente, som forlanger perfeksjon og ferdige tanker, ferdige mennesker, som ønsker å omgi seg med klinisk feilfrie mennesker, og som ikke ser at tiden går. Tiden går fra dem på den måten. Jeg vet det, for jeg var jo slik. Ingenting var godt nok. Så jeg forstår dem.

Veien heim blir sikkert lang,
og det e kanskje ikkje dit eg ska.
Det var sjeldan trygge fang,
men barndomslandet finns ein stad.
Eit land kor raushet råder,
kanskje landet lenger bak?
Der forakt viker for nåde,
og der å elska e ein heilt naturlig sak.
Nå vil eg heim.
Eg har sett nok.
Ein ensom ulv søke flokk.
I landet lenger bak,
der eg komme fra og hørre te,
og det livet eg har levd,
e det eg komme med.

Bjørn Eidsvåg

2 tanker om “Landet lenger bak

  1. Nydelig. Sånne tekster gir meg noe.
    Halve slekta mi bor i nord, jeg i sør. Jeg husker somre som var helt annerledes nordpå enn sørpå.
    Fiske utpå fjorden. Historier om forfedre med liten skolegang og en beinhard hverdag allerede fra barnsbein.

  2. Jeg er ofte overbevist om at folk ikke har hjemlengsel på samme måte som vi som kommer fra nord. Jeg snakket med min samboer om dette, og han sa seg enig. Han føler ikke en slik tilhørighet til sitt hjemsted som jeg gjør. Han er hjemme her. Her og nå. Jeg er hjemme her og der. Og når jeg er der er det vanskelig å tenke at også her er hjemme…. Men det går seg til på et vis. Jeg føler meg jo heldig som har flere hjem. Selv om lengselen til tider blir fryktelig stor.

Legg igjen en kommentar til Pia Avbryt svar