«Stormgjengeren», skisse til starten på en roman

Fiskerhalvøya øst for Kirkenes, Sovjetunionen, desember 1977.

– Sover hun? spurte han lavt og trakk tevannet av kokeplaten.
– Ja. Spis nå, Sasha, du har ikke smakt mat i hele dag, svarte kvinnen og nikket mot en tallerken varm kålsuppe på bordet. Hun la en tykk vadmelsjakke øverst i den brune pappkofferten på stolen. Tre andre, mindre kofferter stod på gulvet, samt en kiste av grått treverk surret med hamp. Snødrevet utenfor vinduene var blitt tettere, innsiden av ytterdøren var rimete, det var ikke mulig å lukke den helt, det lå en finkornete trekant av snø inn langs gulvplankene.
– Se på henne. Hun drømmer, sa mannen og kikket på den sovende jenta i slagbenken ved kortveggen. Den ene foten hennes lå utenfor ullteppet, rykket svakt, en trekning over pannen, et pust, et svakt søvnig stønn. Han skjenket opp to kopper te på bordet og strakte hendene fram mot kvinnen:
– Vi får østlig vind. Jeg snakket med din far, han hadde greid å få tak i femti liter diesel, så nå er vi sikret helt fram. Kjære, så varme hender du har. Det kommer godt med.
– Jeg elsker deg, Sasha, jeg har alltid elsket deg og den gode viljen din, svarte kvinnen og kjærtegnet de grove håndbakene hans. Så slapp hun hendene hans, han smilte over bordet og slurpet i seg den salte suppen, studerte snøværet utenfor:
– Vi møter de andre ved kaiene klokken elleve. Det er bestemt.
– Hvor mange blir vi? Er vi fortsatt åtte? spurte hun og trakk et pledd tettere rundt den sovende jentungen i slagbenken.
– Ja. Alle har pakket ferdig nå. Anatolij Sergejevitsj brøytet den siste biten ned på baksiden av bryggene, så alt skal gå veldig fort, vi laster opp, starter motoren og setter kursen rett nord så snart han gir to korte lyssignaler fra bakketoppen. Vi kommer til å være forbi klippene og ute i havet før midnatt. Men kjære Nadia, gråter du?
– Jeg er redd. Du må love å være hos oss. Du må alltid passe på oss. Du må alltid være sterke Sasha, du må aldri, aldri gå fra oss.
– Dere to er kamrene i hjertet mitt, jeg lover dere det, sa han og trakk lommeuret opp fra vadmelsbuksa:
– Hun kan sove enda en time. Da gjør vi det som avtalt: Jeg tar henne over skulderen, du bærer bagasjen vår ut. Så kommer Anatolij med lastebilen. Vi laster opp, stanser kort ved kolkoset, henter de andre og går rett i båten. Når vi legger fra land er vi på vei mot noe annet. Friheten, Nadia. Vi er seks timers sjøreise fra friheten. I morgen formiddag spaserer vi uten tvil i friheten. Har jeg fortalt deg om gatene?
– Fortell en gang til.
– Det er julelys i gatene. Det er ferskt brød i butikkene.
– Folk smiler.
– Ja. De smiler.

Jenta i slagbenken pustet tungt. Javisst, hun drømte fortsatt. Vinden tiltok i styrke, og snart var det ikke andre lys synlige enn de gule lyskasterne som stod rundt ubåtbasen på den andre siden av bukta.

Ved 21-tiden gikk snøbygene tettere og med kortere intervaller. Snøen klebret seg mot ytterveggene og frøs fast som et ispanser i kulingkastene. Koffertene og skipskista stod i snøfonna ut mot veien, han holdt den fortsatt sovende jentungen med stø hånd mot den venstre skulderen og slukket lysene i kjøkkenet med den ledige hånden. Han kunne høre den ujevne brummingen fra en lastebilmotor nede i bakken. Et siste blikk mot tømmerveggene: De tomme melkemuggene på to hyller inn langs kjøkkenbenken. De slitte skapdørene, en gang malt med blå oljemaling som han hadde byttet til seg mot noen kilo poteter den høsten han arbeidet på skipsverftet om dagen og pløyde åker om ettermiddagen og kvelden. Den lyse, firkantede flekken på veggen ved ovnen der Lenin-portrettet hadde sittet festet i en spiker. Ovnen, å gud, ovnen, som de hadde tryllet fram velduftende grønnsakssupper fra, talløse grøtgryter kokt på dyrekjøpt havre og semulegryn fra markedet. Den gråsvarte ovnen som han så ofte hadde sittet blåfrossen på kne foran, blåst varme vekselvis i håndflatene og vekselvis mot halvtørre furukubber under trøsteløse novemberdager. Vedkassen var tom nå, benkene vasket og ryddet. Når de ble etterlyst var det slik de kom til å finne huset.

– Sasha, nå kommer han, sa hun og kastet et engstelig blikk inn mot ham fra yttergangen. Han trakk pusten, lukket øynene og lot formene og fargene i rommet feste seg bak øyelokkene, som et fotografisk avtrykk, eksponert med lav lukkerhastighet.

Båten ved den mørklagte kaia slet i de grove fortøyningene, nå var mørket på ny altoppslukende, og ansiktene var ikke mulige å skille fra hverandre. Skipperen ventet på klarsignal til å løsne tampen, signalet skulle komme omtrent på denne tiden. Jenta var halvvåken, frøs, moren pakket henne inn i et ekstra ullpledd. Bare de kom seg ut i åpen sjø skulle de koke opp mat, få roen og varmen i seg. Og plutselig, et signal i form av en kort lysstråle fra kanten av neset, et gulaktig blaff fra en lommelykt, deretter enda et, varte ikke mer enn noen sekunder før det ble borte. Skipperen fikk hjelp til å løsne tampen fra pullertene, så startet han motoren, den korte fiskeskøyta kastet på seg i vindkastene da den ble fri. Så tok motoren tak i propellen, satte båten i en rask bevegelse ut mot kanten av odden, passerte oddekanten med jevn rulling, og foran dem: Det frådende desemberkalde havet. Et sted der framme lå en kyststripe i den frie verden. Norge: bare seks timer unna.

Oslo, februar 2006.

Julia Vogt hadde bestemt seg for å slutte å spille cello.
Orkesterlederen måtte innse at avgjørelsen hennes var tatt, men han ville gjøre et siste bergingsforsøk. Han kikket ut i rommet og festet blikket på en gullplate som orkesteret hadde insistert skulle henge på hans kontor. Dette var hans fortjeneste, det hadde orkestret sagt samstemt om fra øverste pauke til nederste førstefiolin. Blikket flyttet seg ned på kvinnen med det brune, lange håret:
– Julia, det er fullt mulig for deg å fortsette. Jeg vil ikke miste deg. Har du lyst til å lese noen tekstmeldinger som har ramlet inn det siste døgnet etter at jeg fortalte orkestret at du slutter? Vet du hvor mye du betyr for dette skramleorkestret? Vi er best. Og vi er best fordi du er med på laget, sa han og lente seg forover mot det overfylte skrivebordet, slo hendene oppgitt ut over rotet. Julia Vogt kikket tilbake på ham, konstaterte at han som alltid var slentrende elegant, en trygg mann i midten av femtiårene, kortklippet slik han alltid hadde vært, også for ti år siden, den gangen hun som 25-åring stod på prøveopptaket, han som hadde sittet på første rad og bedt henne ta siste del av nummeret om igjen, han hadde visst ikke oppfattet, sa han. Tre kvarter senere vinket han henne inn på kontoret: Et utkast til kontrakt lå ferdig utfylt på bordkanten. Hun kjente ham så godt, denne klippen i orkestret.

Og slik hadde han sittet, på fremste seterad, på konsert etter konsert og hørt lyden av eksploderende publikum bak seg. I Wien, i Warsawa, i Bergwald-hallen i Stockholm, på utendørsscenen i Hamburg. Det var alltid førstefiolinisten og Julia Vogt de vekslende dirigentene hadde tatt med seg fram på scenekantene etterpå, og han stod fremst på benkeraden og elsket det.

Vogt rettet på hestehalen. Hun hadde grått, men det var lenge siden nå. Avgjørelsen hadde modnet etter et fem uker langt gråtetokt før nyttår. Hun hadde avsluttet sorgperioden med å spille Larghetto fra den store cellokonserten av Arthur Bliss første nyttårsdag. De dypeste tonene var borte. Julia Vogt hadde fått tinnitus på venstre øre, og hun visste at det aldri kom til å gå over.
– Dette orkestret har vært livet mitt, men jeg har fortalt deg hvordan det er, sa hun og satte øynene skråstilt i ham. Hun så at han slet med å holde ansiktet samlet:
– Jeg kan gi deg en rekke navn på toppmusikere med hørselsskader. Fire navn kjenner du allerede, vil du ha flere? Er du klar over hvor vanlig dette er? Og nå skal du bli journalist i Finnmark.
– Ja, det skal jeg.
– Jeg fatter det ikke, sa han og strøk tomlene langs et nytrykket partitur som lå øverst i dokumentstabelen:
– Du er stjernen i Nordens mest fremgangsrike symfoniorkester.
– Jeg hører ikke de dypeste tonene, Stein.
– Du trenger ikke høre dem, du vet at de er der. Har du solgt celloen?
– Nei.
– Bra. Så det er fortsatt håp?
– Det er det ikke. Jeg drar.
– Fy faen. Vet du hva dette er? spurte han og strøk over papirene.
– Ja. Det er Elgars konsert i e-moll.
– Bestillingslistene er lange. Hvem foreslår du som erstatter for deg? Du setter et helt orkester på hodet.
– Jeg er lei for det.
Julia Vogt reiste seg, gav ham en rask klem, og selv på henne kom gråten som en overraskelse.

Vadsø, oktober 2009.

– Finnes det noen forklaring på at vannet i kildevannautomaten her i redaksjonen smaker nøyaktig slik springvannet gjør, nemlig selvdødt lemen? spurte vaktsjef Langseth og erklærte morgenmøtet for satt. Han plasserte vannglasset faretruende nært boksen som ringte opp telefonkonferansen til reporterne ute på avdelingskontorene. Julia Vogt kunne se at han ikke var spesielt fornøyd med dagens arbeidslister, noe som pleide å fremkalle et særpreget grettent drag over fjeset hans. Det var fem reportere rundt bordet, inkludert henne selv. Det betød at dagens gjøremål akkurat så vidt det var ville gå opp med antall reportere.
– Selvdødt lemen, jo, jeg har lagt merke til akkurat det samme når jeg beærer dere med et besøk, kanskje dere kunne tappe dette såkalte kildevannet på flasker og selge det som lemenjuice? foreslo en av reporterne på linje fra Hammerfest-kontoret. Vaktsjef Langseth smakte på ordspillet og satte øynene i den elektroniske arbeidslista:
– Siden du er så morgenkvikk i dag, Anders Christian Seem-Høk-Pedersen, så kan du sikkert ta hånd om førstesaka til formiddagssendinga. Bare utannonseringen av navnet ditt kommer til å legge beslag på halve reportasjen.
Julia Vogt flirte. Alt var som det skulle. Hun gned seg mot den venstre øreflippen, det pep der inne i øret, men tonen der inne var for lengst til å leve med.

Runden rundt bordet var over rundt klokka 09 presis. Kabalen av reportere og gjøremål hadde gått såvidt opp, denne gangen også.
– Men da går vi til dagens arbeid, og husk å jakte på på morgendagens toppsak, svarte vaktsjefen, tømte vannglasset med et grøss og erklærte morgenmøtet for hevet:
– Julia, jeg vil gjerne ha et par ord, sa Langseth og holdt henne tilbake med en pekefinger. Julia Vogt lukket døren bak de myldrende reporterne på vei ut. Han brettet ut et krøllete notat fra frakkelommen og la det på bordet foran henne:
– Ta en kikk på dette, sa Langseth, – jeg fikk et tips i går.

2 tanker om “«Stormgjengeren», skisse til starten på en roman

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *