Den beste førjulsaften

Vi var utsendt fra NRK, fotograf Gunnar Hoftaniska og jeg. Oppdraget vårt var å lage en harmløs lillejulaftens-reportasje til fjernsynets kveldenførkvelden-sending, følge en nødhjelpssending fra overflodsfylte Kirkenes til nabobyen Murmansk. Året må ha vært julen 1999. Den kalde krigen var for lengst over, en ny tid dro over verden: Forskjellene mellom fattige og rike, mellom de som vant den kalde krigen og dem som tapte den. Tilbake etter en storhetstid med arbeid til alle, korrupte ledere gjennom alle tider og oss andre, på den andre siden av grensen, satt barnefamilier med ett eneste håp: Å greie seg fra dag til dag, bare adskilt av en grensestrek som mer enn noensinne utgjorde skillelinjen mellom veldig mye og avmektig lite.

Røde Kors hadde fylt en hel trailer med ferskvarer: Kjøtt, poteter, kål, mel. Sjokolade, klær og enkle leker, en og annen pose med sukkertøy. Traileren gikk tollfritt gjennom på alle de den gangen fire kontrollpunktene mellom det frie vest og det frie øst: først ved Boris Gleb, dernest ved den militære posten over Titovka-elva, så ved politikontrollpunktet ved inngangen til Murmansk og deretter tollsted Murmansk: de russiske tollerne, som til vanlig var uhyre strenge med hva som slapp inn i føderasjonen, respekterte det røde korset og den gode viljen.

Jeg mener at trailersjåføren het Odd, en kar i slutten av femtiårene som selv var finnmarking og hadde sett og hørt det meste: Om den gangen det var russerne som hjalp oss, den gangen natt til 27. oktober 1944 de uten lov vasset over ved Jarfjord og befridde et lite stykke Norge som fortsatt var i krig. De falt i tusentall ved Noselva, oppe langs de lyngkledte åsene ved Munkefjord, de døde i skuddvekslinger ved Neiden kirkested og falt for tyske granater og mitraljøser ved Hauksjøen. Og på den andre siden, på russisk side, var Litsa-elva, som vi passerte 55 år senere, den gangen farget rød av blod, sier de gjenlevende, av sønderskutte tyske og russiske lik. Tyskerne kom aldri øst for Litsa-elva, fronten ble stående der, men lidelsene var ubegripelige.

Aldri kommer jeg til å glemme denne desemberkvelden i 1999, da Røde Kors ringte på døren til en sliten barnefamilie i Murmansk, jeg stod på reportersiden av kamera, Gunnar holdt kamera stødig. Pappesken som ble satt på kjøkkenbordet i den nedslitte toromsleiligheten i en bydel av Murmansk. Det var to barn der. En mormor holdt familien sammen mens mor drakk og far var forsvunnet. Jeg kommer aldri til å glemme gråten fra mormoren – og de to barna på sju og ni. Pappesken med julemat som berget dem noen uker fra det som var ren og rå sult. Men det var også sterkt ubehagelig, fordi følelsene kom så brått på, så tett, så nært og påtrengende. Og vi, et tomanns tett NRK-team som bare skulle lage underholdning til NRKs lillejulaftens-sending, også den gangen i et mett overflodssamfunn hvis eneste bekymring var om ribbesvoren ville bli sprø.

Mormoren kan ha vært i slutten av sekstiårene. Hun kan ha vært dem som så en bror bli sendt i det sanseløse helvetet Den store Fedrelandskrigen, en av dem som farget Litsa-elva rød, eller hadde hun en søster som behandlet soldater på feltlasarettet ved Nikel? Jeg vet ikke. Det var så ubehagelig. Fordi vi alle hadde vunnet andre varme verdenskrig sammen, men de på kjøkkenet hadde tapt den kalde.

Tilegnet Norges Røde Kors.

6 tanker om “Den beste førjulsaften

  1. Audun: Fin jul og et riktig fint nytt år til deg og dine der i nabolaget.
    Dnort: Vi fikk sju minutter, mener jeg å huske. Det er et hav av tid på fjernsynet, det er så mye at oppgaven kan virke svimlende. Alt skal stemme: Bildekomposisjon, lyd, intervjustrekk, oversiktsbilder, totaler og halvtotaler, nærbilder. Jeg mener å huske at vi klarte det ganske bra.

  2. Ja, Jakob, dere klarte det veldig bra. Jeg husker fortsatt reportasjen. Jeg husker tårene av reinhekla rørthet den skapte i meg. Og ettertenksomheten, og forhistorien. Det er et tegn på at alt ble gjort riktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *