Og takk for det gamle

Det er ikke mye til yrke: Jeg lever av å fortelle historier. Hvem kan stole på slike som oss?

Min mor sa det allerede for trettifem år siden: At jeg burde finne meg noe mer håndfast å holde på med, slutte å tøve og vase med alt dette tøyset med skriveriene mine og heller finne meg en jobb. Hun, og min far, og forsåvidt også deres mødre og fedre, hadde ingen andre ord å fare med. Jeg snakket med en meget nær og gjennom tretti år pålitelig venn av meg om det for en ukes tid siden: At de ikke hadde ordene, våre foreldre. Menn satt med sine cowboyfilmer med de tause heltene som skjøt hull i folk istedet for å snakke, kvinner nynnet med andre syngende husmødre til «Så kom våren til Tarina» og lo hånlig ved komfyren over lørdagsgrøten av dem som sang i gatene om at de var de var många og at de var hälften; jeg husker godt hånlatteren da Gro ble statsminister. Og vi barna skulle jobbe med noe «skikkelig», enten på Fabrikken som lagde jern av berget eller hos henne som solgte symaskiner på lisens fra Bernina. Vi skulle så absolutt ikke arbeide med svevende saker som innbefattet tøvete ting som påkalte fantasi og forvirrende virkelighetsflukt. Og vi skulle lære oss matematikk, ellers..!

Men tiden gikk fra oss, barn som voksne. Tiden gikk også fra selve tiden: Det er for sent nå å ønske seg til jobb på Fabrikken: Den er overtatt av folk fra Russland, Polen, Finland og Rogaland med beinharde krav til inntjening og turnus og felleseuropeiske krav til arbeidsmoral, en arbeidsmoral som var svært uklar på sytti- og åttitallet, og husmøter hver uke nåtildags med oppdatering på stålprisene, det er ikke nok mer med den gode vilje å skulle lage jern av berget. Symaskin-agenturet er forlengst lagt ned og erstattet med en hjemmeside der det står «Send inn ordre» nederst i høyre hjørne, cowboy-filmene streames fra en skamfull krok i Netflix, Gro har flyttet fra landet, og du må lete godt i Wimp for å finne «Så kom våren til Tarina». Og komfyren med lørdagsgrøten har blitt så avansert at man må tilkalle folk på 800-numre hvis venstre plate henger seg; det er ikke nok med husmorskolen nå. Jeg bare skjønner ikke hvor det ble av dem som sang at de var många, at de var hälften.

Nå for tiden er det høyeste mote å ta for seg barn som ikke skjønner matematikk. Selveste statsministeren kommer visst, i sin første nyttårstale, til mildt å filleriste barn som ikke kan matte, og lærere som ikke kan lære vekk formler. «Det er ikke behov for barn som ikke kan matematikk», sier de. «Lær dere matte, barn, ellers..!» Det er det eneste spøkelset som er igjen fra den tiden. Det er noe jeg aldri kan forstå.

Men ett skjønner jeg: At det fortsatt er behov for historiefortellere. Det er ikke mye til yrke, det vet jeg: Jeg lever av å fortelle historier. Hvem kan stole på slike som oss? Jeg vet ikke. De får bare tro oss på våre ord. Jeg avslutter året med en kortfilm som jeg lagde for snart to år siden, inspirert av et fotoalbum jeg fant på et antikvariat. Albumet var umerket. Ingen navn. Ingen kommentarer. Intet spor av hvem det var som endte sitt liv på et antikvariat.

Et riktig fint, nytt år til alle som leser meg. Fortell historier! Ny fart! Nytt år! Nye historier! God nytt år, og tid, og takk for det – og den – gamle.

12 tanker om “Og takk for det gamle

  1. Det er et stadig større behov for fortelleren. Han/hun savnes mer og mer i en hverdag hvor meldingene blir kortere og kortere. Snart er vi vel alle bare et tresekunders snapchatbilde i en eller annen malstrøm av digitale signaler.

    Din fortellerstemme er så god. Jeg liker den så godt. Og jeg liker den måten du får frem et budskap i en helt enkel filmsnutt.

    Riktig godt nyttår til deg Jakob.

    • Smarttelefonen er ond.

      Fortelleren er så viktig at det ikke er lett å si hvorfor den er viktig. Hvis det ikke hadde funnets fortellere og andre svevende saker så hadde i hvert fall ikke jeg hatt noe å blogge om og ikke noe spennende fremtidig yrke å se frem til heller.

  2. Fortellere og fortellerstemmer.. Som yrke har vel fortellerne hatt ulik status gjennom tidene, men viktige har de alltid vært, både for å redde eget liv (1001 natt) , for å fortelle et folks eller ei yrkesgruppes historie og ikke minst å gi den tause en stemme. En av mine yndlingsbøker er Harun og Historiens Hav av Salman Rushdie. Haruns far er historieforteller av fag, men når moren forlater ham til fordel for en byråkrat (som i det minste har et skikkelig yrke), slutter han å fortelle. Haruns oppgave blir å hjelpe faren å gjenvinne selvrespekten og stoltheten over akkurat dette yrket: Historieforteller.

    Drømmer om den dagen jeg kan svare når noen spør hva jeg er: «Jeg, jeg er en historieforteller. »
    Du er der, akkurat nå. Godt nytt fortellerår!

  3. Her må jeg lese mer Jakob! Historiefortellere er kjempe viktige! Både samfunnsmessig og for våre egne viktige refleksjoner! De med for få ord er ofte ikke på gode steder. Uten ord blir det mange tanker og følelser som bare lager kaos. For oss som ikke er så gode historiefortellere som deg, er det utrolig flott at du kan sette igang prosesser for oss – til kun glede eller alvor! Du skriver så utrolig flott, så her skal jeg komme innom med jevne mellomrom! Takk Jakob!

Legg igjen en kommentar til MT Avbryt svar