Det føles så lenge siden nå; det lange håret hennes var i veien, jeg hjalp henne med å trekke det til side for hver gang hun bøyde hodet fremover. Jeg følte meg så takknemlig. Hver gang vi hjalp hverandre møttes fingertuppene våre, fingertupper og hårstrå i en uregelmessighet, vevet av varme. Jeg hadde lengtet så lenge etter disse hårstråene. Tatt dem inn i tankene gjennom våte høstkvelder der nytelsen slo inn som et forskremt dyr, før jeg sovnet og drømte henne som min.

– Vi er som skapt for hverandre, sa hun. Det var knapt så hun fikk fram ordene, for munnen hennes la seg rundt min, slapp den og satte seg mot den igjen, og hun smilte hele tiden mens hun gjorde det, sa det, igjen og igjen. Leppene smakte søtt, det kan ha vært pomaden, det kan ha vært noe annet. Hele tiden dro dette solstreifet gjennom meg, som foran og bak en blafrende gardin, foran og bak. Ned langs den mørke stripen av kjønnshårene hennes var det gjennomtrukket vått, hun frøs, lo, sa det om og om igjen, og ingenting betød noe mer enn at vi var som skapt for hverandre, ikke ‘skapt for hverandre’, men supplert med ordet ‘som’. Og det holdt for meg.

Utdrag fra boken Det går ikke over, kommer i 2014.