De gamle mennene

Det går gamle menn rundt der ute.
De spisser munnen, plystrer atonalt, eller også later som om de plystrer. Og de går med hendene på ryggen, uavlatelig, som om de leter etter noe å inspisere; et sprukkent rør, en sykkel, en nylagt asfaltstripe, slike ting, hva vet jeg. Enten det, eller så er det noen som er ute etter dem. Hvem er det som er ute etter dem? En annen mann, en gammel banditt, som også plystrer atonalt? En kvinne, fra før i tiden? Men de glir inn i mengden, de plystrer tilforlatelig, eller later som om de plystrer; ingen oppdager dem. Slik vandrer de rundt, år etter år, de gamle mennene med hendene på ryggen, som om de venter på noe; en buss, en annen tid, noe som aldri kommer tilbake, slike ting, hva vet jeg.

2 tanker om “De gamle mennene

  1. Hva vet jeg, kanskje jeg er en av de gamle menn. En som går med hendene på ryggen, og spisser munnen og plyster atonalt. I det minste prøver jeg å plystre, men munnen er så tørr, at det ikke kommer noe lyd, når jeg inspiserer den nylagte asfalten og mimrer for meg selv da jeg som ung og sterk var asfaltlegger. Den gang da, da kroppen min var V formet av hardt arbeid med asfalt og spade. Da unge jenter plystret etter meg, eller så var det noen andre som plystret. I det minste minnes jeg at noen plystret, men minnet mitt er skjørt og nå må jeg inspiserer hele plassen med nylagt asfalt og da har jeg ikke tid til å skrive mer. Bare minnes at noen plystret etter meg.

    // Stavron

  2. Tangevekkene,kan se de gamle mennene,og du gjør de så levene at jeg må ta en titt ut av vinduet..»..bare minnes at noen plystret etter meg.» Det er som «prikken-over-i-n».Den siste setningen i en fortellig betyr mye,men du mestrer det med glans:-) Grattis,forfatter Stavron!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *