Jeg er sikker på at det var åte i Oslofjorden i dag. Det luktet åte lang vei: Fra Grønlandsleirets øverste til Karl Johans nederste på morgenkvisten. Kystfolk kjenner den lukta. Åte lukter salt, fuktig, svakt av tang; det er en blanding av sjø og elementene rundt sjøen, lufta blir mettet av en råhet. I Frankrike kalles det terroir: Samstemtheten mellom elementer og menneskeskapt dialog med naturen. Ikke slik som ved Varangerfjorden når åta trekker innover munningen der ute i mars, ikke fullt så sterkt, men likefullt en tydelig eim av hav. For noen blir det sikkert forvirrende: Det luktet ikke slik i går. Hva tenkte de vel ikke oppe på Oppsal, hvis lukten nådde helt dit, der det skal lukte arbeidsfolk og svett t-bane mot en ny dag? Hva tenkte de vel ikke på Skøyen, hvis lukten nådde dit, der det skal lukte grevling lang vei? Slo de opp balkongdøren ved daggry, kanskje de snuste på morgenens havseim og tenkte: «Her lukter det åte, nu tror jeg sannelig det er på tide med en kokekaffe og en tabbelett, torsken kommer.» Det er noen andre naturforhold her, det er klart, men den som har sansene med seg klarer å kjenne nyansene.

Åta i Oslofjorden var ikke lodde, det vet jeg. Kanskje bare et felt av yngel som svømte litt forkjært. Ved Varangerfjorden er det mer brutalt. Storhavet snakker klart og tydelig: «Lodda kommer. Gjør klar.» Lodda svømmer i grenselandet mellom russisk og norsk territorium, noen ganger hit, andre ganger dit. Den følger temperaturer, dagsform, tilpasser seg, men fremst av alt: Den går på instinkt. Mens jeg skriver dette har russisk diplomati nettopp svart på vestlig diplomati på rent instinkt: Innreise forbudt for visse vestlige. Det gir lodda nordpå den jevne faen i. Den svømmer dit den vil, og torsken jager etter, sammen med vågehvalen og hvithvalen hakk i spor. Det er ren rutine mellom to land.

På sikt kan det bli mer enn spennende: Lofotskreien gyter inntil videre på kysten av Nordland. «Kjølig og godt, mmmm, deilig, deilig» sier skreien. Men på grunn av et stadig varmere hav forårsaket av menneskelig lek med ilden kan skreien komme til å trekke nordover. Først litt. Så litt til. Fiskerne leter: «Kor e han? Der no, plusselig?» Så enda mer nordover. Og litt til. Inntil skreien en vakker vårdag gyter i russisk farvann. Skreien kan nemlig ikke pule i varmtvann. Det er som med oss mennesker: De første dagene i Syden: Morsomt. Spennende. Men så blir vi bare søvnige og vil hjem og pule for åpent vindu mens nattevinden hyler. Slik er det med skreien, også. Og når den tid kommer, russerne bare: «Lofotskreien? Nei, den er vår. Den er her, den. Kom hit, dere kan få jukse litt, men det er dyrt.»

Det finnes verre ting i vente enn noen diplomater som ikke får borsjts eller børst på noen måneder.