Ikke noe å snakke om

– Faren din ringte, sier jeg.
Jeg veit at jeg juger. Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting, jeg bare gjør det. Jeg veit da faen. Det er den enkleste ting i verden å finne ut av, alt hu behøver å gjøre er å ta den jævla telefonen, ringe faren og spørre hva han ville.
– Jaha, sier hu, – hva ville han?
Jeg svarer ikke. Plukker på plasteret fra tidlig i dag, og det fanger oppmerksomheten hennes:
– Har du skjært deg? Men vennen, få se.
– Næsj. Ikke noe å snakke om. Det er jo sånn det er å jobbe.
– Men få se, da.
– Ja, ja. Så se, da.
Jeg pirker plasterlappen opp i det ene hjørnet. Det pipler sårvæske opp fra den dypeste kanten.
– Men faen, Trond. Det er jo dypt. Det skulle vært sydd, det der. Du burde være mer forsiktig, vi er jo glad i deg.

Jeg svarer ikke. Gro er sånn. Hu er bare sånn. Hu sier alltid ting som burde vært gjort. Det er bestandig ting som skulle vært gjort. Jeg får ikke til å tenke når hu er sånn. Og jeg får ikke til å tenke når hu er helt stille, heller. Det er som om jeg må fylle tomrommet med tanker og setninger som jeg ikke har. Jeg har ikke de tankene der. Jeg finner aldri de tankene der. Gro er annerledes. Hu har alltid tanker på forhånd. Er det derfor jeg juger om sånne småting? For å ha noe å si? Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

Og nå ringer faren hennes. Han babler i vei, og hu får ikke sjansen til å spørre hva det var han ville. Han tar kontrollen over samtalen. Sånn som hu. Jeg hører at de snakker om det banklånet på huset. Jeg veit at han sier noe om risikoen ved det. Det har han bestandig gjort, han har ikke trua på det. Han har ikke trua på meg, jeg veit at han sier det, han sier det hele tida. Jaja, du bestemmer jo selv, Gro, det var jo en sjanse du tok med en sånn en, sier han. Og så ymter han frampå om hu har hørt noe fra han fyren, og hu sier at jammen far, ikke begynn med det der, sier hu.

Det er ikke sånn på arbeid. Da jeg skjærte meg på det forskalingsjernet i morges var det ingen som spurte om noe kjerringgreier. Jeg liker det. Det er sånn det er å jobbe. Vi kan ikke drive og snakke om alt mulig. Jeg bare skjærte meg, det var det. Den blå fargen som kommer i kjøttet, rett før det begynner å blø, og så blør det, og så tar jeg bare fram plasterpakken fra lomma på venstre bukselår, smetter et plaster på plass, og så bare fortsetter jeg. Det er ikke noe å snakke om.

Hjørnene kom på plass i dag. Han er flink, han polakken, Kryztof. Vi jobber side om side, han snakker faen ikke mye, han. Han bare peker på forskalingsbordene, jeg veit hva han mener, så kjører vi vinkelstålet inn på rett sted, bytter plass, flirer, jeg tar over der han slutter, kutter med vinkelsliperen, og vi er arbeidsfolk ilag. Det er ikke noe mer med det. Gjengen fra Sverige kom med betongen i ettermiddag. Vi rakk det akkurat før de kom med blandinga, de blander betongen ferdig borte i Töcksfors, så kjører de over hit. De har med han der negern fra i fjor, han der Tommi, han som kjører slangemateren. Han veit hva han gjør. Han veit faen meg hva han gjør. Det skal millimeterpresisjon til, og han veit hva han gjør. Bygget skal stå i hundre år når det står der. Og det er vi som har gjort det. Det er ikke noe mer å snakke om.

De blir ikke ferdig å snakke. Ulrikke kommer fra rommet sitt, smyger seg inntil meg, opp på fanget.
– Pappa, kan du lese ferdig den der om han gutten i kveld?
– Ja, vil du legge deg nå? spør jeg og stryker hu over krøllene.
– Helst det, svarer hu, og lener seg mot brystkassen min. Faen, jeg elsker når hu gjør det der. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt huske den lukten da hu gjorde det første gangen, jeg tror hu var nesten et år, det myke og dunete, mørke håret som luktet litt meg og litt Gro. Jeg ville si det, men jeg turde ikke. Og så ble det et press at jeg måtte si det. Og da ville jeg i hvert fall ikke si det. Men jeg veit at jeg burde ha sagt det. Jeg veit jo det, nå.

Jeg leser til henne om han gutten som dro til månen. Han dro dit selv om han ikke fikk lov, og Ulrikke sitter i sengen og har de der store øynene.
– Men hvordan får han puste, da? Det er jo ikke luft på månen? spør Ulrikke. Jeg må finne på ting.
– Det er fordi han har luft rundt seg.
– Hvordan får han luft rundt seg?
– Han tok det med fra jorden i en pose.
– Fra hvor da?
– Fra før i tiden. Han hadde spart på den.
– På luften?
– Ja.
– Hvor lenge varer den?
– Jeg veit ikke. Kanskje til evig tid? Vil du sove nå?
– Ja, pappa. Har du skjært deg?
– Ja. Men det er ikke noe å snakke om.
– Neivel. Natta.
– Natta.
Jeg elsker henne.

Etterpå ser Gro på House of Cards. Hu snakker ikke da. Jeg sitter med laptopen og går inn på VGNett. Det er en artikkel der om Obama. Jeg logger inn på den falske Facebook-kontoen og skriver at de
kan gi han negern en tupp i rævva, og en i kuken
binne hann til ettt tre og gjøre det som KKK gjorde med svikere av Vesten
.
– Hva gjør du? spør Gro og pirker langs fotbladene mine med sine. Det er godt.
– Surfer litt, svarer jeg.
Kommentaren blir slettet øyeblikkelig.
– Jeg elsker deg, sier Gro.
Jeg går til Dagbladet.
Politisk redaktør har skrevet noe.
Jeg skriver at
jei hater di pk junnalister
og
att di kann brene i hellvettett!!!

– Elsker du meg? spør Gro.
– Ja.

Kommentaren blir slettet etter noen sekunder.
Jeg legger inn en ny. Skriver at
jæi hatwer kvbinner å feminsst hællvett
jeg skriver og skriver og det
Kommentaren slettes.
Jeg begynner om igjen, jeg skriver at
ale kviner skule vert voltat og att
Kommentaren blir stående noen dirrende sekunder, det kommer et svar:
Stakars deg. Fåt lite i det sisste?
Jeg rekker å svare at
de skall du bare gi dei fan din neger jente puler
før kommentarfeltet stenges for kvelden.
– Du svarte ikke, sier Gro.
– Ja, sier jeg, og klapper igjen laptopen.

Og så kommer det igjen. Det der jeg ikke veit hva.
Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting. Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

6 tanker om “Ikke noe å snakke om

  1. Her var det mye gjenkjennelig ja, hahaha…
    Men jeg aner jo den såre, vemodige undertonen, søkenen etter…noe. Annet. Kanskje.
    Veldig bra skrevet!!

Legg igjen en kommentar