Omsider regner det! Det er et så fantastisk vær! Jeg henter fram manuskriptet, kvinnen på side hundreogsju er rasende. Jeg kjenner henne så godt etter disse årene linjelangs med henne. Hvor langt kan jeg strekke henne på en lørdag? Hun får en ny hårfarge, en jeg vet hun liker, fra et annet manusutkast, jeg tillegger henne noen nye egenskaper som ganske sikkert kommer som en overraskelse på henne, men jeg tror hun venner seg til dem etter noen dager. Det er det faktisk jeg som bestemmer. Men hun er troverdig nå. Hun innser det, selv etter at hun har protestert seg taust gjennom dagen. Hun er nemlig en sånn en. En som ikke snakker. Og når andre snakker om emosjoner, går det et hvitglødende raseri gjennom henne – hun forstår det ikke selv, men jeg som skriver henne kjenner det så godt. Hun er en egoistisk faen, men hun trenger en stemme, det er nå hun trenger den mest, hun skal ut til folk til høsten, hun er allerede tatt inn i varmen av forlaget, redaktøren min hadde ingen rødstreker rundt henne på forrige utkast. Men hun må ikke gå rundt og tro at hele verden kretser om henne, det er andre som kanskje trenger mer hjelp: Advokaten, for eksempel. Jeg synes så synd på ham. Han finner ikke fred noe sted, og han er så ulykkelig, men det er slik det er. Det er slik det er. Også han har ting han skulle ha sagt, men han skjønte det så altfor sent, og nå går det ikke over. Det er blant annet på grunn av den rasende kvinnen og den sørgelige advokaten at boken heter Det går ikke over. Det går ikke over bare fordi man ikke snakker om det.
Og nå: Mat. Jeg sa det til en venn i dag: Denne byen er skandaløst dårlig på brødvarer. Så jeg baker selv, og jeg er sjukt godt fornøyd med meg selv når jeg ser resultatet. Det regner. Gatene er vasstrukne og vakre. De har satt ut bysyklene nå. Det er den tiden. For noen dager siden var min egen sykkel borte fra sykkelrommet. Jeg ble så lei meg. Jeg ble bare stående og se på den tomme plassen, og jeg ble helt gråtkvalt. Jeg kjøpte den sykkelen for de siste pengene etter huset jeg en gang eide, og den ble en venn av meg. Det er ikke mye jeg eier, den dag i dag. Hvis du eier tusen plommer er det til sist plommene som eier deg, har jeg funnet ut. Men sykkelen: Den hjalp meg i en sorg som var ufattelig stor, der den bar meg på skuldrene gjennom gatene i Stockholm. Jeg syklet og syklet. Og jeg ble sterk, det gikk gradvis. Jeg syklet med tårer i øynene gjennom rushtrafikken på Sveavägen, sammen med hundrevis av andre; damer med blafrende skjørt på sine rustne Kronan-sykler, budgutter med stabler av pakker stroppet fast til rammene, tursyklende menn med racerstyre, dresskledte kontorister og lurvete lagerarbeidere – vi var et fellesskap. Jeg slet meg opp Västerbron på høylys dag, stoppet ikke på toppen der alle hengelåsene er hengt i rekkverket, jeg trillet fort som en vind ned mot Sankt Eriksplan på sene kvelder, og jeg tråklet meg gjennom veiarbeidene i Solna. Jeg ble tilsnakket av politiet to ganger, den første gangen fordi jeg uforvarende hadde kommet til å sykle på fortauet, og den andre gangen fordi jeg stod bøyd over setet med en diger skiftnøkkel for å stille høyden. To politifolk – og det var ikke Kling og Klang, det kan jeg love – stod plutselig over meg med pistol i beltet og lurte på hva jeg drev med. Så måtte jeg legitimere meg og bevise at jeg hadde nøkkel til låsen. Javel, da er alt i orden, hej då. Slike ting. Og jeg var så sørgelig, så trist, jeg var så ute av meg, det var en sorg og en redsel og et håp jeg aldri til fulle kan beskrive, men jeg ble sterkere der jeg syklet til og fra baker Gunnarsson på Söder og opp Götgatan mot Slussen – jeg tok strekningen Djurgården til Råsunda i ett jafs. Sykkelen ble min sorg og min glede.
Og forleden var den borte. Jeg stod helt paralysert i sykkelrommet, fra meg av sorg, nok en gang, som Tom Hanks i filmen «Cast Away» der volleyballen Wilson forsvinner på det store havet og Hanks ligger tilbake på flåten og gråter og gråter om natten. Og jeg tenkte: Hvem er så lumpen at man stjeler et annet menneskes sorg? Hvilket menneske er det som finner på slikt? Hvem har gjort det? Er det noen jeg kjenner? Noen jeg ikke kjenner, men som har vært der som en skygge om natten? Er det han i femte, han som går rundt med dokumentveske fra femtitallet og sixpence? Er han ingenting annet enn en simpel tyv? Vi er på hils. Ler han bak ryggen min når vi har passert hverandre på gaten? Eller er det hun nymfomane i fjerde? Jeg ante ikke at man bruker det ordet mer, det heter vel bare kåt nå for tiden, men hun sa det selv for et år siden, vi møttes kjapt i porten en kveld:
– Hei, jeg heter Inger. Pul meg. Det er jeg som er nymfoman.
Hun sa det som om ryktet hadde løpt foran henne, som om jeg allerede visste det og hadde fulgt det svale kjølvannet av kjønnssafter og lukter og stønn fra åpent vindu og nå bare hadde å trekke av meg buksene.
– Jeg er på vei til Kiwi, de stenger om sju minutter, svarte jeg.
– Jeg er ikke her om sju minutter. Pul meg, og pul meg nå, hveste Inger.
– Nei, sa jeg.
– En annen dag, da.
– Vi får se.
Det ble ikke til det, heller. Var det hun som hadde hevnet seg nå ved å stjele sykkelen min og kaste den i elva til rottene? Du er ikke bare nymfoman, du er kleptoman også, din jævel, og jeg skal si det til alle, tenkte jeg gråtkvalt – man tenker irrasjonelt når man nettopp har blitt frastjålet en sykkel og en gammel sorg. Ikke var den fin og fancy, heller, men den var min, både sykkelen og sorgen. Jeg tenkte at jeg springer opp og ringer på:
– Fortell meg hvor du har dumpet den, jeg vil ha den tilbake.
– Pul meg, så skal du få vite det, ville Inger sagt.
– Det er ikke slik det foregår, skulle jeg svart.
Og så var den ikke borte, likevel! Jeg så, da jeg snudde meg med rødkantede øyne i desperasjon, at den bare var flyttet på. Den stod innerst rundt hjørnet, like hel og fin. Antakelig var det bare vaktmesteren som hadde flyttet på den da det skulle vaskes i sykkelrommet. Du må ikke skremme folk slik, sa jeg, halvt til vaktmesteren og halvt til sykkelen. Jeg er et melankolsk menneske, og jeg trenger både sorgen og sykkelen. Jeg skylder dem en unnskyldning, både mannen med sixpencen i femte og Inger i fjerde.
Det er lørdag, jeg har ferskt brød, sykkelen min, sorgen min, og jeg er glad. Og blant det beste av alt: Det regner.
Da fikk du kjent på den følelsen, sorgen, som til slutt endte opp i glede… En bekreftelse på at sorg er forbigående, og vil alltid ende opp med glede og lykke – og kjærlighet… bare man vender blikket i en annen retning, og ikke ser seg blind på sorgen og smerten!
Som du skriv om livet, både det ekte og det fiktive. Finfint.
Eg gler meg til å bli kjend med den rasande kvinna og den sørgelige advokaten.
God påske!
Marieklem