En russer på Tøyen

På en dagligvarebutikk et sted på Tøyen sleper livet seg inn i den stille påsketiden. De aller fleste har fått handlet fra seg, og det er sprengfylte kjøleskap herfra til Golsfjellet, ja, videre forbi der, også.

Det må være noe som sitter igjen fra syttitallet, det der: At alle handlevogner skal over sine bredder rett før en høytid, som om det ikke fantes en morgendag der butikkene er åpne. Og det gjorde det jo ikke på syttitallet: Kjøpmannen i enden av veien hos oss stengte alltid presis klokken 16, da fikk det holde, mente han, og tellet kassalapper og lappene med oversikten over dem han hadde på borg, dem som skyldte ham penger. Og i påsken fantes det ikke en butikk åpen i ti mils omkrets.

Det med hvem som skyldte ham penger: Han hadde oversikt over slikt, slik kredittselskapene har i dag: Hvem som ligger i risikosonen, hvem som skal få advarsel etter påske, og hvem som fortsatt er innvilget nåde. Ja, for dette var på den tiden da kjøpmenn flest hadde en hel rekke andre tanker i hodet enn bare bunnlinjer og frykten for hovedkontoret. Visst hadde de sans for inntjening og kunsten å ta seg godt betalt for varene sine, det var ikke det: Før påske, før jul og under konfirmasjonsukene i mai steg prisen på kremfløte, sukker og mandler i løsvekt til nye, men likevel diskret og overkommelige høyder, for deretter å synke gradvis og like diskret. Men de tilbød også kreditt og nåde; lysegrå kassalapper som ble liggende signert av begge parter i kassaskrinet til neste lønningsdag om fjorten dager. Ble de avglemt ved en besynderlig feiltakelse kom påminnelsen muntlig, offentlig i køen:
– Det var lønningsdag i går, var det ikke?
Og så fikk de voksne svare:
– Javisst, selvsagt, takk for at du minnet meg på det, og fem-seks røde hundrelapper ble lagt på disken med stumme sukk. Det var ikke fattigdom eller grådighet, det var bare dårlig råd og fjerne drømmer om at tippelappen skulle gå inn med tolv rette en dag. Og slike kjøpmenn var nøye med orden: De feiet gulvene i kolonialen fire ganger om dagen – ja, endatil fem ganger daglig om våren når kundene tråkket fersksmeltet søle inn på det grønne vinylgulvet, og de måket snø av trappen og sørget for at tilbudsskiltene var godt synlige i vintermørket. Slike kjøpmenn var også godt kjent med hva som foregikk av stort og smått i kundekretsen, til tider var det en dyd av stor nødvendighet: Hvem kunne man innvilge kreditt i 1977, og hvem kunne man selge øl til på formiddagen uten at man fikk problemer med formannskapet?

Og håndskrift – en kjøpmann på denne tiden hadde skaffet seg en slett ikke ubetydelig grafologisk kunnskap: Hvem hadde egentlig skrevet lappen med tillatelse til å kjøpe to pakker Blå Strek med papir, var det virkelig far i huset som lå og hvilte middag eller var det lømmelen selv som stod med flakkende blikk under skøytelua og prøvde å bløffe seg til tobakk, og hvor kommer pengene fra, gutt? Kjøpmenn var menn av ære og myndighet, de hadde ferske brød til klokken var langt over elleve på formiddagen, og de visste hva som kunne skjule seg bak småbyens gardiner.

Men i dag. Jeg står i kø rett før påske, det er stille i butikken, jeg har to foran meg i køen: En gråstenkt mann i frakk der jeg kan skimte snippen av det som åpenbart er en militærfarget skjorte under. Og foran ham: En kvinne på hans egen alder, hvithåret, kåpe, furete hender, alene, med en kvartfull handlekurv i den høyre hånden, kurven ser tung nok ut for henne, og hun støtter seg mot kassakanten for å avlaste tyngden.

Det er da han gjør det, mannen foran meg: Legger begge nevene på skuldrene hennes og snakker dypt og klart til henne på russisk. Høyt og tydelig, frekk som faen, selvsikker. Og ikke er han full, heller. Hun snur seg, ikke irritert eller skremt, men åpen for hva som kan skje, og hun begriper ikke et eneste ord av hva han sier. Det er ikke mye jeg begriper av russisk, knapt noe som helst, men et og annet ord greier jeg å snappe opp: frue, snakke, hvordan, takk, jeg. Så griper han kurven hennes, løfter den av den skrukkete hånden hennes, hun gir etter, han fortsetter å snakke på russisk, dypt, insisterende, beroligende, og han smiler. Så ler hun, og sier neinei, det går helt fint, men han hører ikke etter, han svinger kurven hennes over transportbåndet, legger varene på, holder flere av dem opp, kommenterer dem: En pakke saltkjøtt, en klepp margarin, et kneippbrød, en pose poteter, jeg hører han sier brød på russisk, smiler og fullfører setningen, står tett ved henne og løfter hver eneste vare opp mens han snakker og kommenterer, og hun ler, det er da hun gir ham en latter som visse gamle damer gir vekk når de blir kurtisert: Den sjenerte latteren som sier nei nei, hold opp, det er da så lenge siden, jeg vet ikke hvorledes man gjør dette mer, og hun gir ham et smil som fra femti år tilbake i tid; en mann ved vett og forstand i behold kjenner slike smil, gjenkjenner dem, han ler tilbake, slår hånden utover transportbåndet, sier noe på russisk som antakelig betyr så, nå kan De betale, frue, og hun åpner portemoneen, betaler sine knappe to hundre kroner til en pakke saltkjøtt, en margarin, en kneipp og poteter, hun får vekslepenger tilbake fra den forbløffede ekspeditøren, og hun ler og ler, herrefred, rødmer hun? Hun ber om pose, mens hun pakker varene ned kjøper han en pakke Lucky Strike, men skritter raskt ned mot henne igjen, griper posen, bærer den til døren for henne, proklamerer noe meget høyt på russisk, gir henne posen, og så skilles de der i døren, hun til høyre, han til venstre.

På vei hjem fra butikken kommer jeg til å tenke på historier som eldre kolleger av meg har fortalt fra sine reiser i det gamle Sovjetunionen: Om sene kvelder i Murmansk på syttitallet, på restauranten på høyden, der de spiste etter lange kjøreturer på vei til reportasje neste dag. Om hvordan det gikk diskret gisp gjennom lokalet når de uniformerte ubåtskipperne med landlov fra Severomorsk skred inn med sine elegante fruer med sobelhatter som hadde snøkanter fra kulingen utenfor, og tettsittende skjørt, fikk hjelp av portieren til å henge av seg og satte seg ved reserverte bord, klar til en hyggeaften på byen før neste tokt og avskjed. Ubåtskipperne og deres fruer hadde høyeste status, den gangen. Når kvelden var midtveis, når sigarettrøken fløt sidelengs gjennom lokalet, når danseorkesteret hadde kommet til de franske, slepende valsene og vodkaen hadde gjort sitt for mannsmotet og ettergivelsen – ikke overstadig, men passe nok – da kunne man som vestlig mann driste seg bort til bordene og be om en dans med fruene, men man henvendte seg alltid til de uniformerte herrene først, tillater De, før man spurte selve fruen, og med korte nikk kunne ubåtskipperne anerkjenne engasjementet, og fruene reiste seg med kjølige smil, løftet håndflatene til en avmålt fransk vals, ikke for tett, men akkurat såpass tett til at man kunne kjenne hoftekammen med det nøye avpassede kjolesnittet. Og etter dansen, i passe tid, tok ubåtskipperne alltid sine fruer rundt midjen, for midjen var forbeholdt dem, og vandret selvsikkert ut, nikket mot portieren, og gikk.

Det går en russer rundt på Tøyen, han røyker Lucky Strike. En eldre kvinne skal spise saltkjøtt i påsken. Det er andre tider nå. Alle sier det. At det er andre tider nå.

1 tanke om “En russer på Tøyen

Legg igjen en kommentar til Hanne Sletner Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *