Pulverkaffe, klokken 0544, andre påskedag. Fransk retro-musikk på skurrete opptak fra den merkelige radiokanalen Paris Chansons har vært følgesvenn gjennom en hel skrivenatt. Månen svever over Oslo. Jeg er for trøtt til å bedømme om den er halvfull eller på vei opp eller ned, jeg vet bare at få menneskeskapte systemer er så stille som en by som Oslo på denne tiden av døgnet.

Forlaget har satt opp fremdriftsplan for de neste månedene, stoppesteder vi skal stanse ved før trykkingen i juli. Og det er ikke mange holdeplasser igjen: Toget er i ferd med å gå nå for karakterene mine. Det de ikke tenker de neste ukene skal forbli utenkt, eller tenkes av leserne selv. Hvis de – og jeg snakker om flere av dem – ikke kommer på bedre tanker innen svært kort tid, så blir de stående der. Men det er klart, mye kan gjøres verre, også: I natt gjorde jeg den sinte kvinnen enda mer rasende, og den tafatte mannen hennes en tanke mer uspiselig. En søppelbilsjåfør kom til, en skammelig tanke slo ned i henne etter at hun hadde hentet Marius i barnehagen; han gråt.

Jeg får vondt av barn som gråter, men jeg må akseptere, og beskrive, at andre faktisk har det annerledes.

Hva jeg skal foreta meg med den ulykkelige advokaten vil de neste dagene vise. Men han har valgt det selv. Han har valgt yrket sitt, tausheten og jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Han skjems av hva han har gjort, eller også ikke gjort, men han er også redd: Ikke forlat meg, du også. Hvis også du forlater meg, vet jeg snart ikke hva jeg gjør.

Dagslyset kryper opp og dimmer ned måneskiven. Jeg skulle helst hatt mer mørke, flere timer, i det minste mer regn, ikke dette helsikes godværet. Jeg lengter etter uvær, etter tordenskyllene i Paris – men en meget god venn har vært der nede og kom tilbake med et dobbeltalbum med Patrick Bruel, og en bok med utdrag fra russisk poesi i engelsk oversettelse, kjøpt på Shakespeare & Company, med det karakteristiske stempelet til den legendariske bokhandelen på innsiden av permen. Det hjelper.