De pussigste mennesker

Så er strek satt. Klokken er 2018, og språkvasken er lukket. Den tause, sinte kvinnen har fått sagt sitt, det er ikke mer å si, hun sier det selv. Det hun ikke har sagt nå, blir ikke sagt. Ikke i denne boken. Den triste advokaten har kommet med sin bekjennelse, og den forrykte psykologen har satt punktum. Festen på Årvoll går sin gang i 1951, jeg etterlater de to guttene der. Mattelæreren – jeg har ikke ord. Og Cecilie – kjære Cecilie.

Jeg er lykkelig, trøtt, jeg har skrevet en bok. Jeg har fantastiske folk rundt meg, – jeg har knapt ord. På et vis er ordene brukt opp nå, for noen dager. Innspurten av språkvasken var tøffere enn jeg hadde trodd, fordi jeg måtte koble inn reservebatteriet. Språkvaskerne sa: «Du har mer. Mener du virkelig at dette er riktig ord? Finner du et annet? Prøv. Jo, prøv. Er dette riktig følelse? Riktig klesplagg? Er dette riktig verbtid? Er dette riktig farge? Riktig kvinne? Riktig rett?» Og jeg er så sliten, og jeg elsker det.

Det kommer regn snart – jeg vet det. Meteorologen har lovet det, og på Twitter ser jeg at regnet trekker inn fra sørvest. Kaffen er ålreit. Jeg hører tankespredt på Radiopsykologen på Sveriges Radio, folk som ringer inn med de pussigste ting, og jeg tenker: Ja. Sånn er det. Folk sliter med de pussigste ting.

Svenskene er misunnelige på oss, hører jeg noen minutter senere på samme Sveriges Radio. Reporteren antyder at vi er lykkelige, vi nordmenn, fordi vi er frie og feirer 200 år med oss selv. Vi skrev vår historie, grunnloven, sier reporteren.

Jeg vet ikke. Jeg ser bare et tog av skjebner som tror at ting glir over, bare fordi vi ikke snakker om det. I Sverige ringer de i det minste inn til radio, og sier det som det er: At det faen ikke er så greit. At det ikke hjelper med smilefjes eller sarkasmer eller taushet. For det går ikke over.

2 tanker om “De pussigste mennesker

  1. Det har vært stille hos deg. Det ante meg at du var i innspurten. Gratulerer! Du har skrevet en bok, den er kommet gjennom det smaleste nåløyet, den blir publisert. Vet du hvor mange som blir refusert? Det kan du våge å tenke på nå. Bravo! Jeg gleder meg til å lese for jeg er trygg på at den har flyt og gode ord. Du er god med ord, Arvola. Nok en gang: Gratulerer! Og pssssst: Jeg er litt misunnelig. Jeg er ennå ikke der du er, men det kommer seg 🙂 Det går ikke over, men det kommer seg, og ut skal den

    • Så mange takk, gunnhild! Ja, jeg er i mål. Jeg har – som sikkert også du har vært innom – tenkt endel på refuseringer. Og som alle andre fikk jeg min porsjon av dem for tre år siden. I dag er manuset et helt annet enn hva det var da. Jeg skjønner mange av refuseringene fra den gang, for å si det slik. Prosessen med forlaget har vært helt unik, jeg har knapt ord.

      Og du jobber på – og du har gjort dette før! En stor hilsen fra Tøyen til ditt skrivested, hvor enn du måtte befinne deg nå!

Legg igjen en kommentar