Grålysning

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun er alltid et annet sted. Hun truet med at hun skulle stå der i natt, under gatelysene ved Pont Neuf, det sa hun sist gang hun dukket opp i drømmen. Og i natt: Jeg trakk frakkekragen tettere rundt halsen. En rotte sprang over krysset ved St Michel, forsvant vaggende over mot kantstenene, ble borte. Jeg trodde jeg så henne komme gående opp fra metroen, men det var ikke henne, det var en mann, han sa:
– Du er ventet.
Jeg vurderte utsagnet hans, fant det oppkonstruert:
– Dette er er en drøm, jeg vet det godt, så hvem er du? spurte jeg.
– Jeg er en stedfortreder, en budbringer, du må tro meg: Du er ventet. Og nå er alt dette over.
Han var svært vennlig:
– Jeg garanterer deg. Vi har tatt hånd om dette nå.
– Hvordan?
Han trakk meg til side, fortalte meg det ned til hver detalj.
– Takk, svarte jeg etterpå.
– Du vet, vi måtte gjøre noe. Hun hørte ikke hjemme her, ikke i denne byen, ikke i denne drømmen. Ikke i dette livet.

Grunnrisset til nye historier settes i notatbøkene. Det er grålysning. Det er det allerede rundt klokken fire på natten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *