Tilsynelatende lykkelig

Det grilles i Birkelunden! Lukten er tilforlatelig helt alminnelig, men hvis man lukter ekstra nøye, og ikke bare registrerer den, er det en annen og råere lukt bakenfor. Jeg greier å plassere den etterhvert til en togtur, det var vinter, på et russisk tog der det ble servert te fra kullfyrte samovarer som stod i enden av serveringsvognen. Det var vinter utenfor der kulden hadde frosset all fukt i luften og lagt den over furukronene. Jeg kan ikke glemme den vinteren. Det luktet slik. Jeg var ikke så lykkelig som jeg lot som.

Men nå, i Birkelunden: Det er snart sommer! Det sitter to menn og en kvinne, i midten av trettiårene, ved en engangsgrill. De kjenner hverandre, ler av noe den ene mannen sier til kvinnen, de har antakelig sittet slik mange ganger før, jeg kan se at de er komfortable med hverandres kroppsspråk, slik venner blir etter noen år, men det er noe som ikke stemmer, det er noe tilsynelatende over situasjonen, noe som er skjult, jeg ser at det er noe som mangler, et setningsledd i språket mellom de tre som ikke er fullført. Jeg kan se det når jeg er i lystige lag eller i tilsynelatende storslagne bryllup; det er alltid noe som ikke stemmer et eller annet sted, og jeg skal oppriktig erkjenne at det er det jeg synes er det mest interessante: Hvem som ikke skulle vært der, eller hvem som merker at de ikke ikke skulle vært der.

Jeg får ikke tak på det før kvinnen, i rødrutete shorts og allerede solbrune lår, snur seg for å hente noe i plastposen som står lent inntil et av trærne. Det varer bare noen korte sekunder, men det skjer kontant: Den ene mannen strekker sin høyre hånd frem og stryker langs den venstre øreflippen til den andre. Og de tilhører ikke hverandre. Han besvarer ham ved å legge hodet på skakke, sender ham et smil fra et mørke så dypt og nattsvart at det knapt er til å tro, et smil med løfter om et liv. Tre-fire sekunder etterpå er kjærtegnet over, men i løpet av dette korte øyeblikket har de rukket å opprette en kontakt som ligger skamløst bak det tilsynelatende. Kvinnen med den rutete shortsen har fisket fram en pakke pølser, sier noe jeg ikke hører som de to andre ler av, og legger den ledige håndflaten mot midjen til den ene. Hun er hans. Så ler alle tre. Men det er bare så avsindig tilsynelatende.

I Dagsavisen i dag forteller bokanmelder Liv Mossige om det overfladiske ved å stanse ved det tilsynelatende. Hun har lest boken «Dra krakken bortåt glaset: Ei bok om Alf Prøysen» av Stein Erik Lunde. Mossige skriver at Prøysen, i selveste Prøysen-året, blir fremstilt passe sympatisk for de fleste. Hans mørke sider blir skjematisk omtalt, skriver hun: Prøysen drakk, men han drakk seg aldri full. Han kom til penger, men var aldri gjerrig. Bokens forfatter forteller tvert imot om en godslig og lun fattiggutt, og Mossige antyder videre at Prøysen er kjønnsløst fremstilt. Dette til forskjell fra Ove Røsbaks nærgående portrett av Prøysen fra 2004 der hans legning blir løftet fram, skriver hun. Og jeg husker godt, det Mossige minner oss om: Giganter som Ole Paus og Erik Bye var dypt sjokkerte over fremstillingen av Prøysen som bifil; det hadde de da aldri opplevd! Hun avslutter: «Likevel krever et 100-årsjubileum en mer gjennomtenkt utgivelse enn et lite problematiserende portrett fra en hengiven fan.» Boken er forresten skrevet for ungdom, og jeg kan legge til: Ungdom som mer enn noensinne trenger voksenfolk som er som dem, som kan si: «Nei, det er mer enn det tilsynelatende, og jeg skal fortelle om det! Jeg skal fortelle deg hvordan jeg innerst inne føler meg når jeg fremstår som sykt lykkelig, når du ser meg på sosiale medier, der jeg strør om meg med smilefjes og nøye utvalgte utsnitt av en virkelighet som er mer enn måser i solnedgang, og én ting kan jeg si: Det er ikke så farlig å føle noe! Å være annerledes! Bryt tausheten! Nei, jeg er ikke så sykt lykkelig at det gjør noe.»

Jeg lærte forresten noe nytt i dag! I alle år har jeg trodd at melodien til «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» var oppfunnet av en lengtende trønder. Aldeles ikke! Melodien er noe trønderne har stjålet en mørk natt fra komponisten Eugen Partos. Melodien heter egentlig «Sonia». Jeg fikk vite dette ved en ren tilfeldighet i dag. Dersom jeg ikke hadde vært tilstede på rett tidspunkt, på nøyaktig rett sted, på millimeteren, ville jeg fortsatt levd i villværelse, i det tilsynelatende. Og jeg må si at det opprinnelige er det aller vakreste. Det mørke er vakkert, og lengsel mot noe er det aller beste.

I dag kan du skille deg i morgen, og late som om ingenting har skjedd. Du kan tenke de mørkeste tanker i går, og poste tilsynelatende lettvinte reiseruter mot en stasjon som er nedlagt forlengst.

Gadd vite hva Alf Prøysen hadde twitret, om han hadde kunnet og hadde levd i dag.
Var han så sykt lykkelig, eller kunne vi fått de mørkeste statusoppdateringer der han var på vei ned til Oslo med toget til Kringkastingen en vårdag med nye tekster?
Jeg er vel ikke så sykt lykkelig som jeg virker som.
Er du, etter at du har trykket publisér?

2 tanker om “Tilsynelatende lykkelig

  1. «Giganter som Ole Paus og Erik Bye var dypt sjokkerte over fremstillingen av Prøysen som bifil; det hadde de da aldri opplevd!». Uffda! Selv om ikke Alf Prøysen fant disse fyren attråverdige, betyr det ikke at herr Prøysen ikke var bifil. Jeg velger å tro at Prøysen var bifil, for det gjør han desto mer fargerik og flott! 🙂

Legg igjen en kommentar til Maya Avbryt svar