Bokmanuskriptet mitt brekkes om nå. Det betyr at forlaget vasker fortellingene inn i en form som ligner boksider. De har bestemt seg for skrifttype, jeg ser på fonten de har valgt og tenker: selvsagt. Klart at det måtte bli den. Skriften de har valgt gir meg en følelse av å bli tatt tilbake i tid; det ble akkurat slik jeg tenkte det, der jeg gjennom flere år nå har vasket karakterer inn og ut, gjort noen av dem tydelige, andre mer diffuse. En font som er både gammel og på samme tid, i bokstavelig forstand, tidløs – og dette siste er viktig fordi fortellingene strekker seg helt fram til vår tid; det skal ikke bare være slik det var før, men også slik det er nå. Et snilt menneske sa til meg en gang:
– Du er en veldig gammel sjel.
Det var før, men mer enn noen gang var det så presist sagt. Jeg ser av min egen semantikk: Utropstegn i fjor blir paranteser i år. Punktum i år var spørsmålstegn i fjor. Og slik bølger det, som sjødraget i Berlevåg: Tvil og tro, tro og tvil. Jeg ble spurt: Fortid eller framtid? Jeg valgte framtid.
Jeg skriver en god del om fattigdom. Ikke så mye om materiell fattigdom, men mer om mennesker som kom, og kommer, empatisk til kort, ikke så mye fordi de ikke ville eller vil, men fordi de ikke kunne eller kan. Og desto tristere: Ikke så mye fordi de ikke fikk sjansen, men mer om at de aldri grep den. Og nå, når jeg ser boksidene tar form, får jeg en underlig distanse til dem, og det. Med boksidenes distanse og skrifttype ser jeg også at jeg ikke kunne ha skrevet det annerledes. Noe av det ser så iskaldt ut. Flere av karakterene, kvinner som menn, benekter taust at de omgir seg med kulde og taushet, den dag i dag, like opptil år 2014, andre innser det, men kom for sent til erkjennelsen. På den andre siden: Er det noensinne for sent, eller kommer det nye sjanser?
I fortellingene mine: Det var, og er, alltid mat på bordet i en eller annen form. Likevel virker det som om vi må minnes om det som ligger rett foran oss. Uken som har gått har i så måte vært en påminnelse om det: Det begynte med en rikt illustrert artikkel i en tabloidavis om hvordan vi kan spare penger: Ved å skjære osten selv. En avis bragte et dobbeltsidig oppslag om at vi kan få endene til å møtes ved å takke nei til ferdigoppskjært mat, ferdigblandinger, halvstekte rundstykker og preprodusert saus. Vi kan gjøre ting sjæl, var bottom line. Artikkelen var en absurd reise i selvfølgeligheter, men likevel en påminnelse til et mett folk på farten: «Slik kan du spare. Derfor bør du ta et steg tilbake. Slik kan du bli et rikere menneske – riktignok materielt, for det er et språk nordmenn forstår – men likevel: Slik blir du rikere.» Og uken fortsatte med et tydelig nei fra regjeringen: «Vi vil ikke ha tigging i bakgården, ha dere vekk.» I seg selv en preprodusert politisk vare som har vært på billigsalg en tid; og ikke nok med dét, frue, men inn i posen legger jeg også en segway og fire lakrispiper, frue, og ikke nok med dét, nei, med på kjøpet får De også et kompendium med preproduserte meninger! Og ikke nok med dét, men jeg legger også ved et snes raseri og en bunt sarkasme, frue, skarpslipt til bruk i sosiale medier! Kom nærmere!
Jeg undrer meg over hva bestefar ville ha sagt. Dette er bestefar. Han sitter på kjøkkenet på østkysten av Finnmark i et nå forlengst nedlagt fiskevær og ribber ryper, ikke i overdådig luksus, men av nødvendighet. Bildet kan være tatt sent på sekstitallet, midt på vinteren; rypene har ikke antydning til vårdrakt, og jeg tror bestefar tok dem i snarer oppe på fjellet, vassende til knes i sne i truger. Det var han som var folk flest, den gangen. Bestefar sa ikke så mye om noe. Aldri sint, aldri sarkastisk. Men han gikk med hatt på syttendemai, husker jeg, og han ville ha ristet på hodet av ferdiglaget saus, se bare: Det er hvetemel på benken! Utenfor bislaget, på fiskebankene den gangen, svømte det torsk som han var avhengig av når mars kom, men det var før: Nå slepes oljerigger mot bankene til havs der ute – og vi andre ler, hele veien til bankene på land her inne.
Jeg undrer meg over hva bestefar ville sagt, hvis han var en mann av i dag. Ville han ha sagt:
– Du store! Segway, her i Tyfjord! Hiv trugan til sigøyneran og fjellfinnan! Ferdigsaus? Ja, hiv hvetemelet til hundan! Og hva sa du at man får for ryper nu til dags? Serr? Det kan æ tjene mæ rik på!
Det får jeg aldri vite, men likevel: Neppe. Bestefar var en mann av få ord, han døde i juli 1975, og han gikk med hatt på syttendemai, som folk flest. Han var en av de tause. Men det var før.