– Tror du på det du selv sier? sa hun og blåste en røykring uvørent ut mellom leppene, stumpet sigaretten og så avventende på ham.
Han vred seg over på siden og strøk vekk en våt stripe fra det venstre låret hennes.
– Var det ikke vi som skulle slutte med dette? spurte han uten å fargelegge spørsmålet for tydelig.
– Jeg spurte først, sa hun og gav røykringen over sengen et ekstra dytt med en målrettet og nesten ikke merkbar huh-lyd. Den brungrå ringen med røyk vred seg ved fotenden og forsvant som en stripe.
– Jo, jeg tror på det jeg sier.
– Så hva betyr dette? sa hun.
– At vi skal slutte med dette, svarte han.
– Når da?
Han snudde seg mot ansiktet hennes. Halsgropen ned mot brystene hennes var rødflammet. En gardinflik i det åpne vinduet satte seg fast mot en spiker i karmen.
Han tenkte at gardinen kom til å revne dersom det kom et brått vindkast.
– Når som helst, svarte han.

Hun vred seg rundt på magen i sengen, heiste seg opp og la beina kontant over midjen hans.
– Jeg har aldri hatet deg så mye som nå, sa hun, grep kjønnet hans og lot det skli dypt opp og fremover i seg.
– Det er ikke nødvendig. Alt det hatet dit…
– Fy faen, som jeg hater deg, sa hun og lukket øynene.
– Vi burde trekke for gardinene, noen kan se oss, fortsatte hun og hjalp til med høyre hånds langfingertupp. Han kjente at han allerede var i ferd med å komme, den dype følelsen av råhet slo inn ryggmargen og strålte ned i beina. Hun la hånden over munnen hans og dempet skrikene hans mens hun selv kom på sin karakteristiske måte med underleppa vendt ned mot haka.
– Jeg hater deg. Tror du noen så oss utenfra? sa hun mens ettertrekningene grep rundt ham innvendig.
– Ja, det tror jeg, sa han.
– Hvem? sa hun, fortsatt svært opphisset, – hvem så oss?
– Jeg. Jeg så oss utenfra.

Etterpå trakk han en ullgenser over skuldrene hennes, rettet på håret hennes, holdt det bak i en flyktig hestehale og sa at hun luktet løvetann.
– Det var frekt sagt, løvetann gror jo overalt, svarte hun.