Historien jeg gjenforteller nå
den kan nok virke søkt, ja, det er så.
Du tenker kanskje: ‘Slik er det ikke her!
Nei, vi har kommet lengre enn det der!’
Men ta da dette stevet kun for gøy!
Ja, del det gjerne vi´dre, kun for skøy!
Slik er det ikke lenger, nå for tiden.
For, som du sier: Det er så lenge siden!
Vel: Lille Lars var bygdas sorte får.
Han kjente sevjen stige hver en vår.
Det var en liten hake ved det, kjære venn:
For lille Lars var kåt på andre menn.
Da lille Lars var mindre, sa hans far:
‘Ein dag skal du bli bygdas store kar!
Du skal få alt du peiker på, min sønn,
for bygda, det er ho som gjer deg lønn!’
Og mamma sa: ‘Hugs, når du vert stor
verdiar som du fekk av meg, di mor!
Du skal bli gift, og fø på mange barn,
og alle skal si stolt: Se, der er far’n!»
Grenda var en ganske vanlig bygd,
med fritidsklubb og folk som gikk på trygd.
Og lille Lars var tretten, blir det sagt,
den dagen hele bygda ble på vakt:
For, i bygda, som ikke var så særlig stor,
der bodde en som kaltes Lille-Tor.
Og lille Lars ble varm og rød og kjær
hver gang da han kom Lille-Tor litt nær.
En kveld på bryggedans, da gikk det galt.
Klokken var visst ti, blir det fortalt:
Lille Lars gikk bort til Lille-Tor,
men ingen vet hva som ble hvisket der i ord.
Plutselig! Det lød et klask i natten!
Musikken stilnet, brått så døde skratten!
Dette skulle være kvelden over kvelder,
men Lille-Tor skrek: ‘Er du homo, eller??’
Fra denne natt, blant folk som hever trygda,
så ble han kalt for Rumpe-Lars i bygda.
Det fantes ikke lengre noen bønn:
Lars ble bygdas ekle, svarte sønn.
Ja, for Lille-Tor fortalte villig vekk
om Rumpe-Lars han syntes var så frekk.
Bygda skrek: ‘Nei, er det sant, å fy!
Vi syns han borde flytte te ein by!’
Det finnes år som ingen husker nå,
men plutselig en dag det banket på
en komité fra storbyen der sør
som sa: ‘Vi har sett stolt hva dere gjør!
Dere får distriktsutviklingspris! For bygda her, den lever, heldigvis!’
Og Lille-Tor, som var blitt borgermester,
tok stolt imot og takket sine gjester.
– Hva er det dere gjør, sa journalisten,
– som greier å beholde bygdegnisten?
– Vel, vi står jo sammen, svarte Tor,
mens blitsen lyste opp hans kjære mor:
– Javisst, sa mor, – han er så flink den gutten,
han sørge for at bygda held på futten!
Og bygda nevnes nå i nyttårstaler,
og Tor er gjest i store, flotte saler.
Han snakker varmt om Bygde-Norges sjanser,
om folk som bryr seg, og om toleranser.
Et sted i landet, i en by i sør,
der sitter det en mann som strøk på dør.
Det finnes ting man alltid kan forsake.
Og Rumpe-Lars kom aldri mer tilbake.