Jeg kom gående skinnelangs i fjor på denne tiden. Det var uutholdelig varme dager – jeg hadde vandret inn og ut av tørre skogholt en hel morgen, en hel ettermiddag og en halv kveld. Heten var uutholdelig. Alt var knusktørt rundt meg, vegetasjonen hadde allerede fått høstfarger. Tungen klebet seg til ganen, feltflasken var tom.
Det kan være risikofylt å vandre langs skinnene, jeg er klar over det – men jeg har lært meg lyden av motgående tog. Tog bakfra ville ikke komme, jeg hadde lest rutetabellen og sett at tog den veien var nedlagt forlengst.
Jeg vandret videre, langt, og mer enn langt. Stasjonsbygningen jeg kom til utpå kvelden var også nedlagt, visste jeg – jeg hadde lest kart. Det forbauset meg derfor at det stod en mann i full uniform i døren inn til stasjonhallen da jeg kom gående langs linjene. Han var kledt som konduktør; jeg kunne vagt gjenkjenne uniformssnittet som NSB brukte på åttitallet, og han holdt et grønt flagg i den venstre hånden. Flagget hadde raknet i sømmene, det var flisete og skittent, og når jeg så nærmere på den tilsynelatende konduktøren hadde han blankslitte bukseknær, uniformslua var famlet av støv, og billettveska han bar på skrå over skulderen var ikke tilpasset dagens billettsystem.
– Ta plass, dørene lukkes! sa han da han så meg komme gående.
– Men hvor er toget? spurte jeg.
– Kommer på signal, svarte han, gikk opp i grunnstilling og viftet med det fillete flagget.
– Men det koster! fortsatte han.
– Hva koster så denne billetten, og i hvilke soner gjelder den? svarte jeg.
– Den koster dyrt. Men den gir deg fri tilgang til komfortvognen. Første klasse. Fri servering. Alt hva du begjærer. Alle soner. Godværsgaranti. Fin utsikt! Aldri regn! Godt med plass! Fri bagasje! Men her stanses bare for påstigende.
– Du tuller. Finnes ikke noe slikt, sa jeg, – gi meg vann!
Han svarte ikke. Og der og da, i dette sekundet, visste jeg at jeg bare innbilte meg ting. Konduktøren var ikke der. Jeg var tørst. Det var bare det. Øyeblikket etter dirret speilbildet av ham i luftlaget foran meg – og var borte. Bare den nedlagte stasjonsbygningen var tilbake. Jeg må i det hele tatt slutte å innbille meg ting. Jeg ønsker meg mer regn. Det er bare det. Jeg forsvarer regn på det aller varmeste.