Hva jeg egentlig kan

Oslo-Paris-Vadsø-Oslo.

Årets sommer! Jeg har stilt klokken feil. Mine forhåndsinnstilte alarmer for morgenvaktene eksploderer alltid første gang klokken 0415, og jeg skyver alarmknappen fram til på-stilling for å rekke morgenflyet til Paris. Legger meg så rolig på puten. Men i feriemodus har jeg gått glipp av at jeg skal stå opp på en søndag, og ikke en arbeidsukedag, og da går ikke alarmen.

Jeg våkner av meg selv klokken 0501 og kjenner at noe er grunnleggende galt. Og så må jeg ta drosje til Gardermoen, men sjåføren er flink, tråkler bilen gjennom doven trafikk i 110 opp bakker og over sletter; jeg er full av beundring for fagfolk, enten det er rørleggere, drosjesjåfører, skuespillere eller hva som helst. Bare folk kan noe, så er jeg tilfreds. Han kjører med et konsentrert smil og nedjusterer etterhvert anslaget for ankomst Gardermoen med flere minutter:
– Du rekker det fint.
– Takk, sier jeg, strekker beina i taxien og vet at han kan sitt fag.

Hva kan jeg selv? Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger. I en alder av snart 47 – hva er det jeg kan? Jeg kan litt om mangt, men lite om så mye. Jeg kan ingenting om sport, men litt om utenrikspolitikk. Jeg har ikke begrep om bilmekanikk, men kan noe om gulvlegging, endel om kjærlighet, og litt om birøkt. Jeg er en lurvete journalist, og et reservedelsmenneske som har plukket opp ting i veikanten underveis. Jeg er for gammel til å late som, og for ung til det meste. Kroppen funker: Jeg våknet tross alt av meg selv, det var kroppen som sa ifra om forsovelsen, og det er et godt tegn: Kropp, jeg takker deg for det, måtte du leve lenge i landet som min.

Jeg kommer fram til Paris, og jeg vet hvor jeg skal; jeg skal ha min faste omelette mixte på Café des Beaux Arts. Der kan de lage omelett. Jeg aner ikke hva annet de kan, men dét kan de. Og etterpå: Til min faste musikkrestaurant Aux Trois Mailletz. Det er ikke så nøye på Aux Trois Mailletz i Galande-gaten i Paris. Servitørene roper gjerne bestillingen min tvers over det lille lokalet mot disken så det singler i ørene. Samtalene dem i mellom kan være like grove og uvørne som serveringen, jeg hører bruddstykker av det, men de lander dem alltid elegant, både samtalene og serveringen. Det er mye å hente, det er mye å bære. Aux Trois Mailletz har også en historie å ta vare på: en av Paris´ eldste musikkrestauranter, Nina Simone var her, Edit Piaf også, sier en fyr til meg. Og det virker ikke som om tiden har gått siden forrige gang jeg var her: Han med hatten sitter ved sitt faste bord, og han bestiller sin grønne mojito som for fem år siden. Én mojito, ikke mer, og en tallerken risotto. Så sitter han og hører på pianistene og sangerne som kommer og går gjennom hele kvelden, nikker og klapper diskret, før han reiser seg og går, som vanlig.

Etter et slentrende besøk i Paris er jeg i Vadsø i Finnmark. Vadsø kan jeg mye om, jeg kan vindretningene og den kjølige følelsen av august på fingrene, og jeg kan gjenoppta gamle samtaler med de beste av venner. Jeg kan kaste et blikk på Varangerfjorden og vet hvor livsfarlig den kan være med sitt innsmigrende ytre. Nordområdene kan jeg. For en stund tilbake intervjuet jeg Sveriges utenriksminister Carl Bildt; vi stod rett opp og ned på den svenske regjeringens kaffeslabberas på Rosenbad i Stockholm og snakket om nord. Bildt nippet til kaffekoppen og kunne det meste om havet utenfor Vadsø. Om Stockman-feltet der ute, om russiske borerigger og hva Putin innerst inne ønsker seg. Han rettet på brillene og gav meg en detaljinnføring i hva som kunne komme til på skje i Europa. Statsminister Fredrik Reinfeldt kastet usikre blikk mot sin egen utenriksminister mens vi snakket, spiste en halv kanelsnurr og kunne egentlig ikke så mye om saken. Men han tenkte vel: pust rolig, man har fagfolk til slikt. Hva Carl Bildt kan om gulvlegging eller kvinner vet jeg ingenting om, men jeg kunne vel gitt ham noen tips: Vi snakket uanstrengt. Uansett: I Vadsø finner jeg tonen, med venner, med gamle og nye kolleger, med vinden og kvelden som sleper seg mot blå natt. Jeg elsker vennene mine, og jeg er for gammel til å unnlate å si det, og for ung til det meste.

Tilbake i Oslo er det nok en gang morgenvakter og timer i studio. Dét kan jeg. Jeg har stått sammen med dem der i to og et halvt år, og et blikk er nok: Vi vet hva vi skal si. Jeg stoler på dem, og de på meg. Lytterne ønsker oss velkommen tilbake, og vi vet hva vi skal si. Jeg elsker det. Dialogen går uanstrengt, det er et fantastisk gjensyn etter en sommer som har gjort oss godt og som nå snor seg mot høst.

Illustrasjon: Laila Mjøs

I mellomtiden: Jeg har skrevet en bok. Hei, unge og gamle lesere, møt boken min: den heter Det går ikke over og kom denne måneden. Den består av mennesker som ikke helt vet hva de skal si, som ikke helt vet hva de kan eller hvor de vil, det er visst en ganske melankolsk bok, vet jeg; det er jo jeg som har skrevet den. Noen av karakterene mine er temmelig fortvilte: De vet ikke opp eller ned på livene sine, men jeg har jo tatt det et sted fra, det er ikke bare fri fantasi, det skulle da tatt seg ut. Kanskje vil du kjenne deg igjen. Jeg gjør i alle fall det. Jeg har samarbeidet med, og fått korrektiver fra, de beste av norske litteraturvitere underveis, og jeg har elsket hver korrektur jeg har fått. Magikerne, redaktørene, jeg har hatt ved siden av meg heter Finn Totland og Sonja Helene Dalseth, og den uforlignelige forlagssjefen Tine Kjær hos Vigmostad & Bjørke. Slik ble det. De kan sine saker, og har trodd på meg. Han som tok forfatterportrettet av meg kan også sine saker, jeg syntes det var fantastisk befriende å føre dialog med ham:
– Kan jeg slippe å smile? spurte jeg, – jeg smiler så rart på bilder. Jeg kan det ikke.
– Klart du kan slippe å smile, sa fotograf Nikolaj Jonas Blegvad og kunne sine saker. Det samme med Laila Mjøs, som har levert omslagsillustrasjonen på oppdrag fra forlaget, hun har lest fortellingene og greide å se bak ordene mine.

Selv burde jeg lære meg et og annet om sport og bilmekanikk; jeg vet det så godt. Men kanskje er det for seint nå. Kanskje er det dette jeg kan. Samt litt om gulvlegging og kjærlighet. Jeg vet ikke.

16 tanker om “Hva jeg egentlig kan

  1. Gratulerer Arvola! Dette kan du; å skrive. Jeg gleder meg til å lese, for det kan jeg. Men Arvola; du trenger ikke kunne noe om bilmekanikk, ei heller om sport. Jeg er tjue år eldre enn deg og kan ingenting om akkurat det, men jeg klarer meg fortsatt bra. Jeg kan kjøre bilen og drive med i alle fall noen sportsgrener. Jeg kan Paris etter å ha bodd der i tre år, men ikke Vadsø. Jeg klarer meg fortsatt bra med det også. Kanskje jeg er for ung for Vadsø. Nå skriver jeg om akkurat det; gammel – ung. Spiller det så jævla stor rolle om jeg defineres som det ene eller det andre? Livet er ikke det verste man har, uansett alder. Jeg kan godt kalles gammel, men jeg kan ikke kalles ung. Det er også ok. Du er i mål; gratulerer. Jeg kommer ut i januar og gleder meg til å fylle hjernen med andre ting enn aldring, Botox, ungdomshysteri og eldrebølger. Livet inneholder mer enn det – atskillig mer. Paris blant annet 🙂

    • Jeg vet at du har rett, gunnhild. Troen på at man faktisk kan noe blir fastere med årene, og gode venner snakker jo sant: Det går helt fint. Jeg ønsker deg en god innspurt – jeg vet hvor du er i prosessen nå, og jeg har allerede rukket å få såpass mye avstand til min egen innspurt at jeg har begynt å savne den, jeg vil gjøre det igjen! God skriving, gunnhild.

    • Ja, husker du? Plankene som vi tok inn gjennom kjøkkenvinduet, sagingen, målingen, og ikke minst den avsindige krympingen den gangen! De årene: Det var en tid jeg aldri ville vært foruten, Anne. Bok er forresten på vei til deg i posten.

  2. Der va den endelig…
    Ut og mase på Libris:
    «Har dokker Det Går Ikke Over?»
    «Arvola. Jakob Arvola. Det e en roman.»
    «Ja, altså. Den kom nettopp ut.»
    «A-R-V-O-L-A. Som i…Arvola.»
    «Nei, den hete ikke Over Alle Hindre og handle slettes ikke om hesta!»
    «Fornavnet har æ sagt. Du må stave det med B.»
    «Bakopp? Nei, vettu. Æ trur æ bestille på nett….»

  3. De hadde faktisk fått inn to eksemplarer i dag. Og så æ som hadde gleda mæ til å bli indignert og syrlig.
    Ble jo nødt til å kjøpe da…

    Anmeldelse på vei.

  4. Vi får inn 30 eks av boka, og gleder oss til bokbad den 6. september. Er på kronglete vis på vei til Aschehougs hagefest akkurat nå, boka di er godt reisefølge når det blir taxi istedet for fly her og der og utilsikta overnatting i Tromsø! Velkommen til oss! Hilsen Gøril Leseglad på Nordkyn Bok og Papir.

  5. Det ble bok! Jeg gleder meg virkelig til å lese den. Jeg gleder meg egentlig alltid over å lese det du skriver. Siden jeg ikke er så mye i bloggverdenen lenger, så blir det ekstra fint med bok. Jeg liker papir. I ditt tilfelle kunne papiret gjerne hatt lyd også. Gratulerer, Jakob!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *