Høsten tar tak nå. Jeg merker det. Og jeg liker hva jeg ser. Jeg så det på vestkanten i går; der oppe er de forut for sin tid, så smått gulnende blader ved Frogner stadion, det er et svakt, svakt rødskjær der. Boken min, den er fortsatt grønn og blå og fin og kan kjøpes der oppe, også, selv om den bærer med seg de mest brutale historier fra arbeiderklassen; skamfulle og sinte ordløse mennesker som gråter om kveldene. Fy faen, denne tausheten, og den tilsynelatende lykken. Kanskje var det der oppe at den vidunderlige Miranda Mundt møtte Samuel, forresten? På et konditori der, Miranda og Samuel? Jeg vet ikke, selv om jeg burde vite det, for det er jo jeg som har laget dem. Lesere jeg har hørt fra sier forøvrig at fortellingene mine må leses langsomt. Boken blir lagt på et nattbord, hviler i ukjente folks soverom natten over, blir lest sakte. Jeg er takknemlig. Det var blant annet slik jeg ville ha det.

Og så var det noe annet også: Det var på sein ettermiddag der vestpå. Jeg stod og så på hvordan han trakk fingrene gjennom håret hennes, det var vel oppe i Majorstukrysset, sentralt på solsiden, hun la hodet på skakke mens han gjorde det, jeg ble stående og stirre på dem, ganske diskret, naturligvis, men jeg stirret, utilslørt utenfra og uten andre baktanker enn å se, og hun var utemmet og han var utemmet, de stod ikke til hinder for noen eller noe etter hva jeg kunne se. Hun lot ham gjøre de der greiene med fingrene gjennom håret, slik Samuel fikk lov til med Miranda, langsomt og omhyggelig, hvert strå tok imot og la seg vel tilrette rundt fingertuppene hans og falt over skuldrene hennes, blåste over pannen med et av disse vindkastene som meteorologene hadde varslet om; de hadde jo sagt at det skulle komme. Jeg vet hvordan han hadde det, og jeg så hvordan hun tok det.

Så skulle vi med samme trikk fra Majorstuen, viste det seg. Allerede ved stoppested Vigelandsparken hadde de kysset et utall ganger, det er ikke mange meterne, men de brukte tiden godt, og hun la hodet sitt på skulderen hans; jeg tror jeg var alene om å legge merke til det. Hun lukket øynene ved Elisenberg, strøk kinnet mot hans skinnelangs ved Lille Frogner allé, gløttet opp og kysset ham igjen ved passering Rådhusgaten, det var en oppriktighet over det, og mange minutter senere – oppe ved Birkelunden der blaserte hipstere har sett det meste og har en ironisk og skrekkslagen distanse til alvor – der forsynte hun seg skamløst av hendene hans slik at selv hjerter av stein begynte å hamre kåthet ut i fingertuppene eller bortigjennom. Trikkelinja gikk egentlig til Kjelsås, men jeg tror at de to var fast bestemt på å ta det enda lenger.

Jeg har forresten glemt klokken min et sted. Det betyr ikke at tiden har stanset. Tiden, den er i gode hender, jeg vet hvor den er.