Blanke ark

En utrolig og uforglemmelig helg på Oslo Bokfestival, hvori opptatt Debutantfestivalen, er over. Jeg leste. Vi, debutantene, leste. På åpne gater, i en stålkontainer, på kafé – vi leste, svarte på vennlige og nysgjerrige spørsmål. Mennesker kjøpte bøker, klappet, smilte. Intervjuere spurte hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi vil, hvor vi ønsker oss. Hvor lenge dette hadde pågått. Jeg vet faktisk ikke om jeg har opplevd maken. Jeg vet faktisk ikke. Forlaget mitt, Vigmostad & Bjørke, holdt tak i meg og gav meg kaffe og smil og alt godt. Og akkurat nå husker jeg ikke hvilken forfatterkollega som sa det, men han sa det, da han ble spurt:
– Hvorfor skriver du?
Han svarte som sant var:
– Fordi jeg må det.

Boken min er ute i bibliotekene. Men jeg ser at det er ventetid; her i Oslo opp mot ti måneders venting. Man skal liksom ikke si det, man kan virke grådig, det er ikke meningen, men jeg sier det, likevel: Det er kanskje like greit å kjøpe den. Jeg sier ikke dette fordi jeg er forpliktet til det, men fordi jeg mener det: Det kan ta tid å lese den. Lesere som begynte i begynnelsen av august er i skrivende (sic!) stund fortsatt ikke ferdig. Og det gleder meg, fordi det var slik jeg skrev dem, de nitten fortellingene som nå er mellom permer og også nedlastbare. Og det var slik de ble redigert på forlagsmøtene: Langsomt, omhyggelig, uke for uke.

Jeg spiste krøkebær i Finnmark for første gang på fem år forrige helg. Det var fordi Nordkyn Bok & Papir i Kjøllefjord inviterte til bokbad, og jeg fikk litt tid å trø for meg selv ved Mehamn flyplass før flyavgang tilbake hit til Tøyen. Det er første gang jeg noensinne har vært på et bokbad, og Torill Olsen, bokbaderen og jeg, hadde bare sett slikt på fjernsyn før. Vi klarte oss ganske bra, sies det. Jeg kan bekjenne at jeg følte meg hjemme. Jeg husker bærturene i Finnmark på syttitallet, jeg klaget til faren min:
– Jeg er tørst!
– Spis krøkebær, sa han og plukket blåbær i digre sekker. Finnmark er like langt fra Tøyen som det var den gangen; jeg vet ikke hva de drakk for å stille tørsten her på Tøyen på syttitallet, men jeg kan levende forestille meg det – jeg ser mye av det i dag. Og det er ikke krøkebær, det kan jeg hilse oppover eller bortigjennom der og si.

Jeg føler meg ferdig med syttitallet nå. Jeg har skrevet om det, i Det går ikke over, og jeg vet ikke om jeg har så mye mer å si om det. For min del er den historien ferdigfortalt, gjennom Philip Fiske og Samuel og avtrykk av Miranda Mundt og den triste advokaten og den sinna kvinnen og de andre. Og meg.

Nye tider nå. Blanke ark. Jeg gikk forbi en fyr ved trikkestoppet på Bislett forleden, han hadde blankt, tilbakestrøket hår og luktet slik jeg selv luktet i 1981: Det grønne etterbarberingsvannet som de solgte på Samvirkelaget på åttitallet, ikke Aqua Velva, det var blått, nei: det grønne. Og på Twitter fikk jeg svar: Det må ha vært Mennen. Klart det var Mennen, jeg husker det som om det var forleden: Det var Mennen, og jeg dynket meg med Mennen den 17. mai 1981 og håpet at A skulle gå bak meg i syttendemaitoget, eller foran, eller ved siden av, eller hvorsomhelst. Ikke hadde jeg skjeggvekst, men jeg hadde ubeskrivelige drømmer natterstid om A og meg, jeg hadde frimerkesamling og var så klar – jeg var så klar for deg, A! Men så gikk årene, og Mennen ble umoderne – kanskje jeg ble det, også – og før jeg visste ordet av det (sic! nok en gang) var det for seint, eller kanskje var det for tidlig? Eller var det at jeg luktet for sterkt av Mennen, A?

Uansett: Det er striskjorta og havrelefsa nå. På´n igjen. Nytt manus. Blanke ark. Jeg er ferdig med syttitallet. Nå går vi videre. Det vil komme en ny Philip Fiske, han er under tastaturet og i tankene, men Miranda er borte, for alltid. Det kan du lese om i Det går ikke over.

4 tanker om “Blanke ark

  1. Æ brukte ei uka på boka. Men, det va nok mest fordi æ forta mæ litt. Ikke for å få det overstått. Heller for å få muligheten til å lese den igjen…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *