Underveis

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?

En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller inn i folden, blir som sine forstokkede mødre.
– Forstokkede?
– Forstokkede. Du har sett dem. Du skriver jo om dem. Gjendikter dem.
– Ja. Eller. Nei. Nei!
– Og mannfolka. Menn som hadde storslagne drømmer om noe mer for ti år siden, de står i dag og friserer tuja i oppkjørselen. Jeg har ikke en gang oppkjørsel.
– Misunner du dem det? spør jeg.
– På ingen måte, svarer han, – jeg ser den forpinte, dårlig skjulte angeren i blikket. Den skammelige tvilen som kommer: valgte jeg rett? Var det dette livet jeg skulle få? Og disse kvinnene…
– Du er for hard med dem, svarer jeg; jeg føler meg ovenpå.
– Du slo ikke til på det der tilbudet du fikk i fjor sommer? parerer han.
– Hvilket tilbud? spør jeg.
– Du vet hva jeg mener. Om å sitte ute i havgapet og dyrke tomater.
– Å, det.
– Ja, for det ble liksom ikke noe av det..?
– Næsj.
Samtalen fordunster, slett ikke på den ubehagelige måten når man ikke har noe å si, men mer slik det er når det ikke er mer å tilføye. Vi avslutter riktignok med å konstatere at tuja og tomater kan hvemsomhelst få til å gro, og at det er skrekkelig vulgært, for alle har råd til tuja, sier vi, men det er også det hele. Så går vi videre. Vi er underveis.

Selv Bibelen er underveis. Jeg har kjøpt to bibler i research-hensikt denne uken: både den nye 2011-utgaven, der Herrens budskap er omskrevet og sukret språklig, og den tradisjonelle 1930-utgaven, som har svidd seg inn i barnesinn og bøyd nakker i skam langs kirkebenkene. Ekspeditøren på Vivo i Akersgaten la ansiktet i alvorlige folder da jeg la 1930-utgaven av Herrens Ord på disken – det var bare ett eneste eksemplar igjen. Det var intet smil å spore ved disken, jeg forstod at jeg skulle lese i ydmykhet og muligvis i skam. Og jeg betalte i skam. Han fulgte meg med blikket ut døren, som for å forsikre seg selv om at jeg mente alvor: at jeg virkelig skammet meg. Jeg stormet ut i Lille Grensen, flerret plastikken av Herrens Ord, og leste meg skamfull gjennom Matteus’ femte kapittel tjueåttende vers mens Majorstuen-trikken skramlet og skrek i pensen: Jeg visste hvor jeg skulle, og det var ikke hyggelig lesning. Jeg rakk ikke den trikken, fårråsirresånn.

Det var mildere nede i gaten noen minutter tidligere:
– Det er stort sett bare denne «de» sender ut nå for tiden, smilte Nora som selger bøker på Eldorado Bok i Torggata og gav meg Guds ord av 2011. Jeg kjøpte en pannekake (de selger det der) på vei ut, bladde i dette nymotens svar på tidens gåter, nikket gjenkjennende: Jo, dette er da tilforlatelig! Men det var som sagt før jeg kjøpte skam-versjonen i Akersgaten. Og hvem er egentlig «de»?

Ikke desto mindre: Jeg må sette meg selv til side. Nye historier. Som skrivende menneske må jeg ha begge utgavene, både 2011 og 1930: Jeg sitter med nye manus, en ny bok tar form – kanskje er det en mann, kanskje er det en kvinne, jeg vet foreløpig ikke – men jeg må vite hva som kom til å prege ham. Hun. Dem. Hvor gikk det galt? Ble det noen ganger bedre, gikk det over, hjalp det å be Fader Vår på en mildere måte? Ble Gud i bedre humør i 2011? Jeg har ikke noe usnakket med Kirken Den Norske. Utmeldelsen leverte jeg i en alder av sytten år, og jeg sverget (Gud forby): Aldri et gudsord igjen. Det ble et løfte som det ble vanskelig å holde som voksen. Og i de nye manusene: Jeg er ikke en gang sikker på om Bibelen er svaret. Enn si spørsmålet.

Etterord:
Jeg ser forbløffet på kassalappene fra bibelkjøpene, og konstaterer at gudsord er en tanke dyrere i 2011 enn i 1930. Skam får man altså på billigsalg nå til dags. Litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært. Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå? Jo, jeg kommer.

3 tanker om “Underveis

  1. Veldig bra 🙂 !!

    Likte godt den detaljen om «skam på billigsalg- litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært»!
    du er flink med metaforer og bilder!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *