Fellesterapi

Jeg frekventerte en gal psykiater en gang for noen år siden. Jeg hadde det slett ikke bra på den tiden, ikke på noe vis. Eller – gal var han jo ikke, denne psykiateren, han var snarere utradisjonell – skrev notater på vegger, ropte og skrek gatelangs, og holdt for øvrig et svare leven på kino, vikarierende innflytter som han var, fra Vinderen, flagrende med gul golfjakke, åpen vindanorakk og beksømstøvler, men han var grei.

Det er strengt tatt ikke nerveslitne psykiatere fra Vinderen som skal ta seg av alminnelige depresjoner i folket, det er det kommunepsykologene som gjør, men kommunen måtte rekvirere det de fikk; alle sognets psykologer var bortbestilt til familieterapi den ettersommeren – det er som regel på ettersommeren det er ventelister etter hjemkomster fra klam familielykke i Tyrkia og bilferier som var dømt til å mislykkes allerede på utkjørselen til riksveien – og med femti mil igjen til campingplassen og nye krangler ved kveldstid. Ekteskap som hadde gått på grunn for lenge siden på øde, iskalde, tause kvelder foran tv-apparater, langs spisebord gjennom stumme, pinefulle middager, deretter fortvilt redesignet på Facebook til løgn og nymalt fasade – før det rant over utpå høstparten, grunnmuren sprakk, fasaden veltet, statusoppdateringene som ble stadig mer innbitte og tolkbare i alle retninger, for deretter å forstumme. Den gang, som nå. Og så måtte psykologene inn i katastrofeområdene der de vasset i årelangt oppsamlet hat. Den gang, som nå. Og da var det for sent. Den gang, som nå.

Slikt krever kommunale ressurser og et velfungerende behandlingsapparat, bevare meg vel, vi forstår da dét. Så derfor: Det var denne psykiateren fra Vinderen kommunen hadde å tilby oss helt normalt deprimerte. Ham, og fellessamlinger: Separattimer kunne vi ikke få, det var for dyrt og tidkrevende, så vi tok det vi fikk. Først innledende samtaler, skjemaet med Hopkins Symptom Checklist-25, alle depresjoners referansetest. Deretter ventetiden etter alvorlighetsgrad. Deretter, de av oss som ikke ble hentet og innbragt: Samling i et nedslitt klasserom på kveldstid, der veggene var dekorert med hysterisk fargelagte tegninger fra barn hvis foreldre befant seg på avgrunnen – absurde og smakløse tegninger av soloppganger og båter og fisk. Vi var en del deprimerte den ettersommeren, husker jeg; kommunen kjørte et slags oppsamlingsheat for oss som ikke passet inn noe sted, vi som ikke ville dø eller skille oss eller begynne med narkotika. Men kaffe fikk vi, som trøst.

Skal man inn i dypet av seg selv, må man mobilisere mot og kløkt. Motet fordi man vil se ting som gjør en mørkredd, kløkt fordi man vil prøve avledningsmanøvre fra de mørke veggene som man nesten ikke tør ta på. De mørke veggene leder ned i kjellerdyp der det kryper dyr på veggene. Det er ikke det spor morsomt. Det er slitsomt, det er som å ha bommet på målet og bli tvunget til å ta strafferunder i sitt eget livs løp, mens alle andre har kommet i mål og har fått skimerket. Men deretter! Deretter vil du se farger du knapt turde håpe på. Alt dette må man håndtere, og det gjelder å prioritere, for ting skjer ofte i stor fart når man møter psykiatere fra Vinderen. Det skjedde med meg.

Jeg møtte en bekjent her om dagen, hun sa:
– Jeg prøver å unngå å bli sett for tiden. Jeg har det forjævlig. Jeg tør ikke se folk. Jeg har ikke engang hatt mot til å skifte til vinterdekk.
– Takk, du, jeg kan huske et år jeg aldri skiftet til sommerdekk, svarte jeg og beundret fandenivoldskheten hennes. Så lo vi. Det skjer noe i meg i møter med menneskers tapperhet gjennom sorg og angst. Jeg er ikke så interessert i tilsynelatenhet, det kjeder meg.

Jeg husker fellestimene blant oss deprimerte med glede i dag: Psykiateren som tross sitt forvirrende ytre og indre gav oss tilbake troen på noe – dette noe. Letingen etter «trygge rom», som han kalte det. Jeg kommer for bestandig til å huske den vikarierende psykiateren kikke ut av et vindu som var dypblått av seinhøst, han slurpet kaffe:
– Satan, jeg brente meg på tungen, pfføy.
I rommet satt en kvinne og gråt stille ved siden av meg. En annen kvinne lukket øynene og gruet seg til at det ble hennes tur. En loslitt fyr fra nabobygda pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer – han fant ikke ut av det. Det var klamt i rommet. Gråten fortsatte. Psykiateren lot henne gråte i fred, forbannet kaffen:
– Satan. Fy for satan.
Gråten fortsatte, den var inderlig og ektefølt, ekte og trist som en raspende Tom Waits-låt, ekte som somrene da man var barn og ikke ville inn for kvelden, ekte som det siste kjærtegnet fra en kjæreste som gjorde det slutt.
– Han bare dro, hikstet kvinnen i klasserommet.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Hvordan kunne han? Han sa ingenting, fortsatte hun.
– Fytti hællvete, hveste psykiateren.
Jeg gruet meg til at det skulle bli min tur, kikket på en av barnetegningene på klasseromsveggen, tegningen forestilte en snøskuter som fløy over et islagt vann, en drøm om hvordan det kunne vært, en framtid som aldri ble fullført. Det fikk meg i tanker om hvordan mitt eget liv kunne vært.

Gråten i klasserommet stilnet plutselig. Det var noe som hadde blitt sagt, noe jeg hadde gått glipp av fordi jeg satt i egne tanker. Kvinne med gråten hvisket:
– Mener du det?
– Visst hællvete mener jeg det, svarte psykiateren fra Vinderen, han var åpenbart rasende for noe, slengte pappkruset med den kommunale kaffen i papirkurven, brettet opp ermene på golfjakken.
– Takk, svarte hun.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Ja. Fy for satan, svarte hun.

Mer kan jeg ikke huske, for deretter ble det min tur. I oppkjørselen hjemme stod bilen min, som fortsatt hadde vinterdekk. Men så var det da tross alt snart atter en gang vinter. Jeg tror forresten det gikk bra med ham som satt og pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer. Han fant visst ut av det. Han, også.

5 tanker om “Fellesterapi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *