Brev til en innsatt i Skien

Det har gått tre og et halvt år. Du er der. Vi er her ute.
Det er slik det må være.

Du skulle sett perlemorsskyene over Østlandet i dag! Folk delte dem langsetter smilefjes, på Twitter, på Facebook. De var så vakre! Høy himmel, langsom pust. Barn ler. Her ute: Barn ler. Langs trikkeskinner i Oslo ler barn, langs landeveier på Jæren ler barn, langs Mjøsa, langsetter isveien i Polmak i Finnmark ler barn. Oppover dalene i Setesdalen ler barn!

Det finnes steder der de ikke ler. Du vet det godt: Der et barn skulle vært femten, der en voksen skulle vært godt over tjue. Du vet det, for det var du som gjorde det. Men de kommer til å le igjen en dag. Vi her ute vet det. De kommer til å le igjen, og kanskje skal noen av dem gjøre det denne julen: En latter som kommer skamfullt fra magen. Lar seg ikke stanse. For kanskje er tiden der? Til å le?

Du skriver brev, sier de, advokatene dine. Får du svar? Hva skriver de til deg? At du skulle vært fri? At du skulle vært her ute og «kjempet»? Tatt livet av flere barn? Det er det de skriver. Vi vet det. De forteller oss det, advokatene dine. Så mye for advokatene dine. De forteller oss det. Du er kringsatt av fiender – er ikke det ironisk?

Jeg kunne fortalt deg om perlemorsskyene over Østlandet i dag! Om blåtimen over Mjøsa! Om den glasskarpe lufta over Polmak langs isveien! Om lukten av julegrana i Tromsø! Men jeg gjør det ikke. For det er en del av straffen. At du aldri mer får vite om det. Jeg forteller deg det ikke.
Jakob

3 tanker om “Brev til en innsatt i Skien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *