Arbeiderne utenfor huset hennes har stengt gaten. Fem mann i oransje kjeledresser lytter oppmerksomt til en sjette som roper noe. En av mennene setter seg i det store kjøretøyet og rygger det sakte ned bakken. Regnet siler, ettermiddagen legger seg tung og våt og kald over i tidlig kveld. I løpet av sekunder er gata sperret, to av mennene i kjeledress dirigerer trafikken vekk fra krysset og gir håndsignal til mannen i den store asfalttrucken. Det legger seg en tung lukt av fet, varm asfalt over nabolaget. Hun står i vinduet og kikker fascinert på hvor fort det går når de setter i gang. Det er merkbart at dette har arbeidslaget gjort hundre ganger før.
En signalgul veivalse åler seg opp bakken og tromler tungt over den svarte, oljete massen som blir tømt i veibanen. Meter for meter, sakte men sikkert, skifter veien karakter fra brungjørmete januarmørk, okerfarget, til svart og glinsende, fersk, frisk, hun blir opphisset av det. Hun står stille og lener seg mot vinduskarmen mens hun kjenner at vibrasjonene fra den tunge veivalsen rister som en tung bass tvers gjennom hele huset. Vibrasjonene i vinduskarmen forplanter seg gjennom den venstre armen hun støtter seg på, forflytter seg, går inn i skjelettet. Stanser et kort minutt, fortsetter. Hun tar for seg av synet: Svarte, flekkede bukselår tilsølt av olje. Uutholdelig.
Hun kikker sultent ut stuevinduet. Regnværet suser rundt hushjørnet og legger et grålig slør over byen. Vær forsiktig, det kommer til å fryse på bakken, sa de i radioen. Nye mengder med oljeaktig masse tømmer seg over de nakne veiflekkene, nå er regnet så kraftig at det stiger skyer av damp opp mot vinduet hennes når asfaltmassen valses utover og blir til flat veibane. Bråket fra gata fyller hele nabolaget, overdøver skramlingen fra 17-trikken, de gule blinklysene sveiper hissig over husveggene, støyen synker og stiger i takt med valsemaskiner, steinsager, korte rop og ny tømming av masse. En av arbeiderne kikker skrått nedover gata, han ser at hun sitter i vinduet, men ser ikke mer. Han har ikke tid til å møte blikket hennes mer enn noen korte sekunder før han må feste blikket på valsemaskinen som har rygget og kommer tilbake. Dersom han hadde satt seg i maskinen og kjørt kloss inntil gjerdet hennes, ville han garantert sett mer. De nakne lårene, den oppslåtte boken, kaffekoppen, fingrene.
Torsdag sein ettermiddag er all asfalten på plass. Ved 19-tiden skal noen komme hjem fra en reise til Stavanger, låse seg inn, rope «hallo» i entreen og finne ut at ingenting er som før, veien er allerede merket på nytt; ferske, gule striper, og den har ikke engang blitt bredere. Bare fastere. Mørkere. Men det var et nødvendig arbeid, og det kan bli ti år til neste gang. Hun bare sitter der.