Man skal ikke forhaste seg

Jeg har brukt noen dager til å tenke meg om. Man skal ikke forhaste seg, det viser seg gang på gang, men derimot tenke gjennom saker og ting: Hva vil jeg i min feilbarlighet klare å holde? Hva kan jeg stå for når påsken ringes inn, når bjørkeknoppene spretter, når syttendemai-kvelden er der, når regnet siler i august, når jeg fyller førtiåtte, når det atter er julemarsipan å få, og når status skal gjøres opp den trettiførste i tolvte dette år? Jeg har regnet, fundert, strøket, skrevet, gått runder rundt kvartalet, og med meg selv, og jeg har tenkt over saken. Mine fem nyttårsforsetter er som følger:

For det første: Jeg skal bli flinkere til å kildesortere. En gang – det var på åttitallet – drømte jeg om at folk skulle forstå at dette bruk-og-kast-samfunnet ikke kunne fortsette. Jeg stod på stand, jeg delte ut brosjyrer, jeg raste mot Kåre Willoch, jeg skrev leserinnlegg. Ingen forstod oss unge, mente jeg. Jeg samlet på batterier, i to år, men ingen gjenvinningskasser kom på Samvirkelaget. Til slutt, en gang i 1986, kastet jeg fem kilo batterier i søpla, og jeg skammet meg. I dag har vi kommet dit jeg hadde mistet troen på at vi skulle komme: Grønne og blå poser kan jeg hente gratis på Samvirkelaget, og det står en gjenvinningskasse for batterier ved døra. Men gjør jeg det? Lever jeg etter mine egne ord fra leserinnlegg-spaltene fra den gang? Eller havnet eggekartongen i restsøpla, i fjor som året før? Hva skjedde med meg? Og hva faen skjedde med Kåre Willoch?

For det andre: Jeg skal bli en bedre journalist. Det er en æressak. Jeg skal bli flinkere til å skille bullshit fra kanel. Jeg skal slutte å klaske meg på lårene i latter over de utroligste historier fra Nord-Korea, nyheter som stort sett er stemplet erkefiendene Sør-Korea og Amerika. Jeg skal se mer på Ođđasat, slik jeg gjorde før, de samiske nyhetene som gir et innblikk i et skjult Norge, et Norge som lever og puster i meg som finnmarking, og som burde puste i enhver som lever i virkelighetens Norge. Jeg skal bli flinkere til å si til regjeringen: Jammen, dere har jo ingen klær på? Og hvis det blir regjeringsskifte skal jeg bryte ut, fra bakerste benk: Jammen, dere har jo ingen klær på, dere heller?

For det tredje: Jeg skal bli flinkere til å si ja. I selvrealiseringens tidsalder kom det på moten å kunne si nei: Sett grenser! sa terapeutene. Si oftere nei! sa bedriftslederne, politikerne, sjefene, gud og hvermann. Og vi trodde på det, vi levde på det, vi ble et samfunn av nei-folk. Nei til verden fra Svinesund og bortigjennom nedenfor, nei til økte skatter, nei til avtaler, nei til ja. Selv Kåre Willoch sier mer ja enn nei nu for tiden. Hva faen skjedde med meg?

For det fjerde: Jeg skal hilse på han fyren med krykkene i fjerde.

For det femte: Jeg skal bli en ærligere mann. Jeg skal slutte å be om pose, med overlegg eller uforvarende, etter at jeg har betalt på Rema. Ikke fordi Rema trenger den krona, ikke fordi det blir dyrere med pose i år, men fordi det handler om å gå rakrygget ut av butikken og vite at det var ikke meg det stod på. Jeg hadde råd. Jeg var tilstede. Jeg sa det som det var: At jeg trengte pose. Jeg skal heller ikke mer si at jeg pugger franske verb, mens jeg egentlig har lest kommentarfeltet i Dagbladet. Jeg skal slutte å si at jeg er lei meg, hvis jeg egentlig mener at det hele var din feil, og at det er derfor jeg ble lei meg.

Så får vi se, den trettiførste i tolvte i år.

2 tanker om “Man skal ikke forhaste seg

Legg igjen en kommentar