Nå er vi der

Det henger fortsatt julelys rundt om i Oslo, det er straks tjuende dag januar. Jeg liker dette langsomme. Jeg liker at folk tar seg tiden. Slakker av. Forholder seg til lysten, ikke til plikten, til roen, ikke kalenderen, til seg selv, ikke til naboen, til ungene, ikke til alle andre. Klart at julelysene kan være oppe!
– Jammen mamma, litt til!
– Klart vi kan.
Mødre burde si «klart vi kan» langt mer. Fedre burde nikke:
– Ja. Det er bestemt. En uke til.
Og så, langsomt: Julelysene dimmes ned, sola dimmes opp, i skjæringspunktet ble det aldri helt mørkt, og så ble det plutselig februar. Det er ikke sånn hast. Jeg forstår ikke at det skal være sånn hast, med alt? Jeg har jobbet lenge i nyhetsbransjen og vet hva som haster. Jeg vet hva som skal haste: At Boko Haram tvinger barn opp på lastebiler, kjører dem vekk og voldtar dem, at oljeprisen synker, at isen ute i storhavet smelter raskere enn oljeselskapenes pressetalsfolk kan si «ingen kommentar», at opptil flere statsråder nå for tiden snakker bubbel, at folk lever i fattigdom rett bak godtfolks tuja-hekker, at unger i bygde-Norge mobbes til selvmord og bringer skam over myten om det lykkelige livet på landet – slike ting: det haster det med å få ut. Men julelysene kan faktisk godt få skinne en uke til her i byen. Det gjør meg ingenting. Jeg blir glad av det.

Juletrærne ligger i bakgårdene, klare til avhenting. De er tørre, sprukne, brune, sprikende. Forresten har juletrærne krympet: For førti år siden, julen 1974/75, gikk juletreet helt opp til taket. Det så ut som om det skulle strekke seg helt opp til himmelen – det ville jo vært passende i jula. Jeg stod på gulvet i stua og kikket oppover og oppover. Pappa hadde akkurat strammet skruene på juletrefoten og fylt vann inni. Treet hadde stått på trappa i flere dager, det var ei Pasvikfuru som hadde vært ute adskillige vinterdager før oppe i dalen, og de langt under tretti kuldegradene det kom inn fra trappa fra, lot det ikke til å bry seg det minste om. Nålene var saftige og standhaftige, jeg nappet flere av dem av, puttet dem i munnen og tygget, det smakte surbittert og friskt av skog. Jeg gjorde det fordi jeg var nysgjerrig, har alltid vært det. Og ingenting – ingen verdens ting – hastet.

Frogner stadion, nåtid, langsomme skøytetak, ingenting haster. Høyre ut, venstre inn, høyre ut, venstre inn. Jeg holder til venstre, holder alltid til venstre, høyre går inn før eller senere, det skjer automatisk. Langsom oppbremsing, steady på kortsida, helt ut til venstre. Barn på langsida ler, godt fornøyd med vinteren i byen. For tre år siden var det fullt opp av mobilkameraer på isen. Det var påklistrede smil, innbitte kjever, tidsriktige tights og påkostet fasade. Søndag på isen så jeg ingen mobiler framme hos foreldre. Ikke hos barna, heller. Ikke ett eneste kamera. To fattige bilder er tagget Frogner stadion på Instagram den dagen jeg var der. To, av flere hundre besøkende. Det har skjedd noe med oss voksne. Vi snakket om det på sosiale medier og i debattinnlegg i fjor: Nå må vi bli bedre på å befinne oss der vi faktisk er. Nå må vi faktisk begynne å gjøre det, ikke bare snakke om det. Nå må vi begynne å se ungene våre, ikke bare Instagram-tag-versjonen av dem. Og nå tror jeg pinadø at vi klart det. Nå er vi der.

Mobilen er ikke i venstre brystlomme lenger, den ligger hjemme. Det venter oss ikke ti tapte anrop når vi kommer hjem, slik vi fryktet. Vi gikk ikke glipp av noe. Vi har blitt løsere, ledigere, vi smiler oftere og mer ekte, og det er nå vi ser hva vi faktisk gikk glipp av. Vi er mer erfarne. Opprigget skryt har blitt vulgært. Foreldre er i ferd med å innse at de har ingenting de trenger å dokumentere, ingenting de behøver å bevise. Barna på Frogner stadion er ikke de voksnes digitale smykker lenger, men kan få være seg selv, som unger, i en barndom som i riktig gamle dager, de kan sette opp ekte smil uten klumpen i magen med frykten for at smilet skal havne på Instagram. Hvor befriende må ikke det være for en unge? Jeg puster dypt og fritt og blir glad av hva jeg ser: På isen er det balansenervene som styrer ungene, de faller på oppløpssiden og ler en latter som kommer fra magen, ikke et stumt smil foran led-blitsen på fars mobil. Jeg forguder dette langsomme livet på isen, barn som er fullt tilstede i øyeblikket, og vi voksne likeså. Langsomme tankerekker, lange avsnitt. Og folk er mer avlogget – jeg ser det på venner, på kolleger, og på meg selv.

Flere, jeg er blant dem, ser 2015 i krystallkula som de senkede skuldres år, tankerekkenes tid har kommet tilbake. Redaksjonsledelsen i Huffington Posts Storbritannia-redaksjon varslet før jul at de i år satser på det de kaller longform journalism. Langlesning, vil det hete på lesersiden av produktet: Publikum må være forberedt på mer dybde, mer fordypning, lengre resonnementer og at folk får snakke ut. Vi må i det hele tatt tåle å lese mer. Vi må skaffe oss mer tid om vi ønsker å henge med – og tro meg: du vil rett og slett ikke tro hvor mye du går glipp av dersom du buzzer livet ditt vekk i virale videoer. Nå er vi der: Det snur nå. Redaksjonene som sa opp langdistanse-journalistene og lengdeløpsskribentene til fordel for buzzerne ser allerede at flomålet er nådd.

Jeg passerte juletreet på Universitetsplassen i morges, på vei til jobb. Joda, det står der fortsatt. Hvem er det som har somlet – er det kommunearbeiderne, nå igjen? Står det der et par måneders tid mer nå, slår det rot, og Frelsesarmeen kan sveise julegryta fast og sette døgnvakt. Det kommer ikke til å skje. Jeg tror at det bare er noen vennlige sjeler som vil ha det stående der litt til og litt til og litt til. En dag er det borte. Men før treet forsvinner: Ta med ungene og la dem smake på nålene. Det smaker surbittert og friskt av skog, treet strekker seg like opp i himmelen; det har vært ute en vinternatt før. Og ingenting – ingen verdens ting – haster. Nå er vi der.

Én tanke om “Nå er vi der

Legg igjen en kommentar