Januarbrev fra en frafallen

Mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg brøt et frynsete og overfladisk forhold til Gud i 1984. Da hadde forholdet vårt hanglet en stund. Jeg var sytten, forelsket, trist og skuffet. Jeg hadde ikke bedt på flere år. Og jeg har ikke søkt forsoning.

Altså, 1984: Det var det året – oh, the irony – det var det året George Orwell hadde spådd som helvete på jord. Storebror kunne se alt, skrev Orwell, og straffen – helvete – skulle komme. Men Orwell slo inn åpne dører: I 1984 hadde Gud allerede sett det meste, og helvete hadde døgnåpent: Man kunne komme dit når som helst. Hallo! Ikke en gang kiosker der man fikk kjøpt porno hadde døgnåpent den gangen! Ikke til kiosken, men til helvete, heller – dit kunne man komme for et godt ord, Gud hadde sett alle mine fortvilte forelskelser, og jeg følte at han lo av dem. Gud hørte ingen bønner. Han hadde derimot sett mine våteste, skammeligste drømmer, der Belsebub materialiserte seg som Bente med brystene utover natten, Bente som kunne løse ligninger og sang «Sunday People». Satan tok skikkelse gjennom den raspende stemmen til Anita i andre, hun som satt med gymtøyet på i fransktimene – for å spare tid, som hun sa – mens brystvortene hennes stivnet under bøyningen av «venir» og som deretter – både verbet og henne – hjemsøkte meg i drømme tidlig om morgenen, men da var hun uten gymtøy, avkledt, pustende, raspende, rar, hvesende, hviskende, hun luktet som tørket ryllik og alt det der jeg ikke kunne beskrive den gangen – men Gud så det, Gud luktet synden lang vei, han hørte hvert klynk, han visste hva den der andre lukten var, Gud så hva jeg var i stand til å drømme om, som Storebror, det var i 1984 og Gud kunne se alt, og var klar til å sende meg lukt til fortapelsen som straff for synden jeg hadde drømt og tenkt før jeg fikk sagt amen i kjerka. Jeg hadde ikke sagt amen i kjerka siden konfirmasjonen i 1982. Fy faen. Fy faen, som jeg lengtet etter synden den høsten. Fortapelsen skulle jeg ta på strak arm, lovte jeg, til tross for at jeg ikke hadde bedt aftenbønn på tre år. Bare synden kom, så skulle jeg kunne ta straffen, det lovte jeg.

Det ble ikke Bente eller Anita og meg, – jeg mente at jeg elsket dem begge, – men på den annen side: det ble ikke Gud og meg, heller: Noen uker etterpå sendte jeg et skarpt og urimelig brev til sognepresten der jeg meldte meg ut av statskirken. Sognepresten og jeg hadde før dette vært på hils på gaten, men etter brevet vandret han med sammenbitte kjever forbi meg og hilste aldri mer. Jeg var en frafallen, men fortapelsen kom, likevel: Jeg måtte sørgmodig se på at Bente ble sammen med ham som kunne stå slalom, sterk og sexy, og Anita i andre ble sammen med han fyren i tredje. Det var Guds siste hilsen før vi skilte lag: Jeg kom i fortapelsen uten egentlig å ha syndet noe særlig. Det føltes dypt urettferdig. Jeg meldte meg i raseri fluksens inn i både Humanetisk Forbund og den rabiate ungdomsorganisasjonen Hedningsamfunnet, men det ble ikke bedre, det gikk ikke over: Humanetikerne var bare ute etter anerkjennelse og statsstøtte, og hedningungdommene var bare ute etter å lage bråk. Jeg var bare ute etter Bente og Anita.

Årene har gått. Jeg kom ut med «Det går ikke over» i fjor. Denne uken kom det en epost fra en prest – vi kjenner ikke hverandre – han hadde fått boken min i julegave. I eposten forteller han meg at brukte en av novellene mine i prekenen sin forrige søndag. Til menigheten i Havstein kirke fortalte han om advokaten Johannes, fra den første novellen i boken min, Johannes som vandrer hvileløst rundt og ønsker å bli bebreidet. Johannes fremstiller seg selv som et uhyre; jeg har med vilje laget ham slik. Presten forteller meg at han sammenstilte Johannes sin selvplaging med fortellingen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved Jakobsbrønnen i Sykar, til alt overmål Jakobsbrønnen, og til alt overmål fra Johannesevangeliets kapittel fire, versene fire til tjueseks. Jeg hadde ikke tanker på verken Jakobsbrønnen eller Johannesevangeliet da jeg skrev, rusten som jeg var – og er – etter mitt brutte forhold til Gud og Skriften. Jeg skrev neppe i automatskrift, heller, men derimot velberegnet gjennom en sorg etter en uforsonlighet i 2011; det var vel ingen særskilte karakteristika ved den uforsonligheten og sorgen enn ved alle de andre jeg da hadde hatt, jeg hadde kjent det verre før – men ikke desto mindre: det var der sorgen i Johannes i boken ble til, dag etter dag, natterstid som morgen, mens jeg sprang fram og tilbake i skam og syklet meg trøtt og føyelig.

Om skammen: Presten i Havstein kirke fortalte menigheten sin sist søndag at min Johannes´ møte med sin egen skam og tilkortkommenhet ligner den samaritanske kvinnens møte med Jesus, men, slik jeg tolker det, at det gikk henne bedre: Kristus overser at hun har hatt fem menn. Presten i Havstein kirke sier det oppriktig: Dette er ikke enkelt å forstå seg på. At det tross alt finnes en tilgivelse. Johannes i novellen «Bekjennelse» vil ikke ha tilgivelse. Han vil ha bebreidelse. Jeg holder fast ved det: At bebreidelse noen ganger er det riktige. At Jesus tok feil. Men det er en fantastisk tanke: At Gud, der han er, om han tross alt finnes, angrer på at han gikk glipp av meg, kastet meg til humanetikerne og hedningene, og at jeg, en frafallen, til sist ble nevnt fra prekestolen. Oh, the irony!

Jeg har uansett fortalt presten i Havstein kirke at jeg ble glad. Jeg er takknemlig. Jeg ble så glad for at min Johannes kom dit. Og at han kanskje får fred, omsider. Og jeg, en frafallen, som ble tatt inn i kirkeskipet, etter alle disse årene. Men mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg var så ung: sytten, forelsket, trist og skuffet. Det satte spor. Det går ikke over. Ikke nå. Kanskje en dag? Men jeg er så takknemlig.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Händel, «Dove sei» fra operaen Rodelinda, arien, det er en kontratenor som synger. Jeg får akkurat nå en beskjed på øret: «Dove sei» er italiensk og betyr: «Hvor er du?» Det er passende. En kontratenor gir seg ut for å være en annen enn den han er.

5 tanker om “Januarbrev fra en frafallen

  1. Man trenger ikke være medlem av statskirken for å være religiøs eller spirituell… Jesus var hverken kristen eller medlem av statskirken… Men… Intet nytt under prestekjolen, og historiene gjentar seg. Men i bibelen forblir kvinnene etter horer eller jomfruer, uansett om de tørster etter vann, menn eller åndelighet. 🙂

  2. Hei!
    Håper du gir både Gud og kirka en ny sjanse! 🙂 Jeg setter stor pris på begge deler for min del. 🙂 Men en annen ting også. Jeg var på bokbad med deg i Kjøllefjord i høst, veldig fint. Da syns jeg du nevnte at du var født i Mehamn eller Gamvik, kanskje, stemmer det? Som biblioteksjef Gamvik kommune vil jeg gjerne bruke det i anbefalinga av boka di. 🙂

Legg igjen en kommentar til Maya Avbryt svar