Pedersen

Oslo, 1953 – til dags dato.

Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt.
– Du er så vakker, Pedersen, sa hun.

Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Han tok dem med takk, grep fatt i henne ved hver kurve og hver skamløse buktning. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og lydene hennes når de elsket – han husker dem godt med glede – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et enstavelses ekko som ble slynget fram og tilbake.

Kveldene kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Han pleide alltid å følge henne til toget etter hvert av disse møtene. Han holdt hånden hennes. Alltid det samme: Følte over den tørre, høyre håndflaten med sin venstre. Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata. Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, før han ble modigere ned Majorstuveien, og hun besvarte ham med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Holmboes gate. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Han nikket, han visste både det og en hel del andre ting om henne.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det, at han fortsatt ville ha henne. Hun nikket. Svarte aldri direkte på det, men sa snarere ting som:
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved krysset til Parkveien, det var kø ved fotgjengerfeltet, han kunne ikke forstå at hvis det virkelig var slik, så kunne hun da gi ham et klart svar? Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og han visste nesten hva hun ville si da hun grep hånden hans nede ved det gamle kjærlighetstreet. Kanskje burde de stanse der, risse noe inn i barken, da ville det vært forpliktende, noe alle kunne se, men hun ville ikke at noen skulle se det, sa hun, ja, hun sa det ikke så tydelig, men det må ha vært det hun mente. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Østbanen, og en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten. Han kunne sagt noe, hun kunne sagt noe, men det som ble sagt var det eneste riktige:
– Farvel og på gjensyn, Pedersen, vi får vente og se.

Noen år senere: Det hadde ikke gått over. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere mot Ulsrudvann. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Han sa at han hadde søkt hyre utenriks. Han sa det prøvende, ventende, men hun svarte ikke. Det lydmettede, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over nuppete, rødbrent hud. Og nok en gang, ved kveldstid: Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet noe, knapt hørbart: Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet, men han visste ikke på hva, så han spurte:
– Er det noe vi venter på?
– Ja, vi venter vel på bussen tilbake, gjør vi ikke, Pedersen? svarte hun og strøk ham langs kjevene med vante bevegelser etter flere års kjærtegn. En spenning hadde satt seg som et begynnende underbitt, en pussig trekning som han ikke gjenkjente ved seg selv, han svarte:
– Ja.
Burde vel ha sagt noe mer om det. Men han ventet.

Han fikk hyre utenriks, hos Reksten, ventet gjennom Stillehavsseilaser fra mai til august, over Barentshavet med tømmer til Arkhangelsk, og gjennom Suez-kanalen i mars. Og siden ventet han enda mer. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste, men hun presiserte at han ikke fikk ta det ille opp. Det ble barn i ekteskapet. Han tok heller ikke det ille opp, det skulle da bare mangle. Da hun bød ham hjem til seg ved første anledning luktet hun leire og varm eplekake med krem. Og lukten av huden hennes var sår og ru, som om hun hadde skrubbsår, det smakte jern, som om hun blødde fra et sår som ingen kunne se. Han måtte gå ved daggry.
– Vi får vel vente og se, Pedersen, sa hun.

Men selvsagt, han satt jo ikke stille: Selv forsøkte han seg på en vag romanse med en distriktslege. Hun konstaterte raskt at det var noe feil ved ham, men hun ville ikke si noe mer, og han kunne ikke kaste noe mer lys over saken, ikke ved påsketider da de satt tause på ei tømmerkoie på Hallingskarvet og spiste et forpint måltid, ikke den påfølgende høsten heller, da de hadde sin første krangel om hvorfor han aldri sa noe, han fikk seg ikke til å si noe, verken som svar på den stadig mer pågående jakten på svar fra ham, eller på tausheten som hun la ut som agn etterpå, som han skulle bite på, og begynne å si noe. Men han sa jo ikke noe, gikk jo bare der og ventet på at noe skulle gå over, og at noe annet skulle dukke opp.

De gikk hver til sitt nyttårsaften 1972, midt under kong Olavs tale, hun ble full og han var stum. «Og livet er nå en gang slik at et menneskes følelser og tanker retter seg ikke etter kalenderen», sa kong Olav i svart-hvitt fra fjernsynsapparatet rett før hun eksploderte:
– Du sier jo aldri noe, Pedersen! Når skal du si noe? Du er så taus! Faens fyr! Faens, helvetes satans jævla klovn! skrek hun i fistel så skremmende at han krøp sammen. Det skummet fra munnvikene hennes:
– Du greier aldri å fortelle hva det er du går og venter på! Du er jo helt forrykt! Det finnes diagnoser for sånne som deg! Nå er jeg så lei av å hale hvert eneste ord ut av deg, tror du det er sånn jeg vil leve livet mitt! skrek hun. Han svarte vel ikke noe særlig. «Og jeg vet jeg har… alle med meg når jeg uttrykker min inderlige deltakelse over de efterlatte» var det siste som ble sagt i den nytapetserte stuen hans den kvelden; det var kong Olav som sa det, hun tømte konjakken, ravet ut i entreen, slamret med døren og var borte. Så gråt han, høyt og himmelropende. Men det fantes ikke mer å vente på akkurat der, og han fant det utover natt til nyttårsdagen ganske skamfullt befriende.

Det kom så mange år etter det. Gjennom noen av disse årene slapp trettheten av venting tak, men han følte seg ikke sorgfri, nei slett ikke, for han gikk jo og ventet på noe. Et og annet år kom den tilbake, denne ventingen, som en gammel hund som går ved døren, løfter seg ved vinduskarmen, tar stand av gammel vane ved synet av livet utenfor, men legger seg deretter lydig, tålmodig ved ovnen og venter. Gamle hunder gjør det, de legger seg etter noen år ved ovnen og spisser ørene, år etter år ligger de der og løfter hodet, mer og mer dovent, men så kommer det en dag der selv gamle hunder knapt greier å løfte seg, de vet at det ikke hender noe, og ventingen blir så fredfull.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *